Nytt år – ny blogg – nye muligheter!

Kjære alle mine fine blogglesere – nå har dagen kommet!

Som jeg har nevnt tidligere så har jeg inngått et samarbeid med United Bloggers om å blogge på deres plattform, og nå er vi her. Jeg stenger denne gamle bloggen og kommer ikke lenger til å oppdatere denne. I stedet vil jeg blogge sammen med noen nøye utvalgte bloggere i et nytt design og et mer magasinaktig utseende. Når du leser mine innlegg vil du også få forslag til andre bloggere som kan være av din interesse og jeg vil komme inn i et helt unikt bloggsamfunn med en fantastisk gjeng med støttespillere rundt meg.

Men bloggen – JannOrama – den vil være den samme. Jeg vil skrive om det som betyr noe for meg, det som er viktig. Det jeg tenker på, det jeg opplever og det jeg finner aldeles urimelig. Jeg vil fortsette å stille meg undrende til ekteskapet, mammalivet og samfunnet. Jeg vil kjempe for de kampene jeg mener det er verdt å kjempe for, og jeg vil fortsette å trekke frem det jeg finner urettferdig eller forkastelig – eller beint ut idiotisk. Heldigvis har vi en regjering som stadig bidrar ved hive ved på det bålet…

Det vil kanskje bli litt mer reklame og litt mer produktomtaler, men jeg lover å være ærlig der også! Og jeg kommer aldri til å snakke fordelaktig om noe jeg ikke tror på – det lover jeg! Men mer reklame gir meg muligheten til å blogge mer, fokusere mer på dette og kanskje til og med mer på familien min en dag i fremtiden…

Så dette er ikke et farvel – dette er bare et; vi sees i et annet nabolag!

Nå finner du bloggen på www.jannorama.no og jeg håper du blir med meg videre på ferden…

Janne2

The Sound of Oldies

Det klikker når jeg går. En prikkende, klikkende, knitrende lyd. Gatebelysningen speiler seg og tøværet har smeltet bort julestemningen. Det drypper av avdanka juletrær og i morgen starter hverdagen. Og jeg, jeg har tatt på meg broddene…

Altså, det er få ting jeg finner så usexy og ødeleggende som brodder. Jeg føler meg 80 år gammel, stotrende og stammende. Beinskjørheten kommer seilende og jeg formelig merker hvordan ryggen krummer seg og selvfølelsen krymper. Men det er ingen vei utenom. Her må broddene på. Ingeniøren befaler…

Da jeg gikk gravid med Lillemann opplevde vi tidenes isete vinter. Det var beinkaldt og isen lå tjukk som et mareritt over alt. Til og med uteboden vår fikk isbelagt gulv og mang en ting var umulig å flytte på før langt ut i april. Og jeg vagga rundt med bollemage og mannens relativt stygge dunejakke med firmalogo på. Verdt å nevne at jeg er 1,58 høy – det er ikke Ingeniøren… Jeg så altså ganske pussig ut, og det ekstremt usikre ganglaget hjalp på ingen måte. Til alt hell var ei av mine beste venninner gravid samtidig, med termin noen få måneder etter meg. Jeg var altså på mitt mest gravide da hun fortsatt trippet rundt på de alltid tilstedeværende og høye hælene og med konturene i ansiktet fortsatt i god behold. Me; not so much..

Jeg strevde meg frem på lave sko og sleit fælt på holka. Og min venninne utbrøt med stor overraskelse; «lar Ingeniøren deg gå ute uten brodder?» Og så var helvete løs… For hennes mann tvang på skoa tvangstrøye hver eneste morgen og i mine øyne kunne han ikke vist omsorg for sin gravide kjæreste på en mer rørende måte! Og jeg gråt. Og jeg kjefta. Og jeg formelig truet Ingeniøren til å dra ut og skaffe meg brodder og bry seg litt mer om meg og sitt ufødte barn!

Så det gjorde han. På Clas Ohlson. Altså ikke de nette små man kan ha i veska, men broddenes svar på traktor! Jeg ble fire centimeter høyere og mistet fullstendig bakkekontakt. Plutselig var ikke omsorgen god nok. Hvorfor kunne ikke min kjære kjøpe ting til meg i butikker med varer for damer en eneste gang? Måtte ALT kjøpes på Clas Ohlson, Europris eller Jula? Jeg var rett ved å føde, i alvorlig hormonubalanse og følte meg som et overopphetet berg på stylter, rett ved å få et seriøst vulkanutbrudd. Livet var rett og slett forferdelig urettferdig…

Jeg har fått nye brodder. De er fortsatt ikke nette, ikke lilla eller feminine. De er kjøpt på Jula eller Clas Ohlson og denne gangen tvinges jeg til å gå med dem. Jeg føler fortsatt artrosen komme seilende og føler meg like gammel som min egen mormor, men jeg tar de lydig på meg og knitrer av gårde etter mann og barn. Ikke vet jeg hva det er, men husfreden beholdes og omsorgen verdsettes og vi klikker oss av gårde på nye eventyr; Ingeniøren, Lillemann, Lille Frø og meg.

004

Takk for det gamle!

Ett nytt år har stabla seg på beina, og jeg følger forsiktig etter… Så langt kan jeg verken skryte av store fysiske utskeielser, flotte forsetter eller store planer for det nye året. Det eneste jeg vet er at jeg nok en gang overgir meg selv og fremtiden min til skjebnens lunefulle plan og håper av hele mitt hjerte at jeg kommer meg helskinnet gjennom det hele!

For ett år siden ventet vi på henvisning til søskenforsøk på Rikshospitalet. Nye regler førte til at vi måtte gjennom hele søkeprosessen en gang til, til tross for åpenbar årsak og tidligere behandling på samme sykehus. Før kunne man sende et brev – nå ventet vi på AMH-prøven min. Jeg hadde passert 35 år og eggstatusen måtte gjøres opp; er jeg fruktbar nok? Heldigvis viste det seg at jeg var fruktbar og vel så det, så mens jeg gikk inn i permisjonens siste uker ble søknaden sendt og vi så med spenning på året som skulle komme.

Årets definitive nedtur var å oppdage hvor umoderne jeg egentlig er. Hvor vanskelig det var å la far styre hjemme og ikke selv være sammen med min lille prins hver dag. Hvor misunnelig jeg var, hvor mye jeg lengtet hjem, hvor tøft det var å være jobbemamma. Jeg dro på jobb før noen andre i huset hadde begynt å våkne sånn at jeg kunne komme hjem før Lillemann skulle sove. Jeg så bare mine tap og ikke guttas enorme gevinst. Men jeg har lært. Pappapermen skapte en helt ny likestilling her hjemme og ikke minst en pappa med tro på seg selv og egne ferdigheter. Et tett bånd mellom mine to kjæreste – en balanse i familien som gjør alt så mye lettere for oss alle.

De store oppturene er overraskende mange – og mye tilknyttet bloggen. Jeg startet opp 8. januar og har fått enorm oppmerksomhet i VG, vært med på en vakker mobilisering i Susanne Kaluzas eminiente regi, blitt anbefalt av Kristin Halvorsen på Twitter, blitt intervjuet sammen med Marie Simonsen i Vårt Land, referert til i flere artikler i div. tidsskrifter samt skrevet en kommentar til Budstikkas hovedoppslag for noen helger siden. Og ikke minst har jeg signert med United Bloggers – og der vil du finne bloggen i løpet av noen dager.

Men den aller viktigste seieren ligger dypt inne i meg og utvikler seg i en rasende fart. Etter to tøffe egguthentinger, timesvis med venting og undring, håp som tennes og brister, drømmer og fantasier, fikk vi vårt lille julemirakel! Jeg er ei livredd gravid hormonbombe med en vanvittig spyfrekvens og dritbra kløft. Lykkelig for å ha kommet hit, skrekkslagen for hva fremtiden kan bringe. Ingeniøren spurte meg på nyttårsaften om jeg trodde 2015 vil bli et bra år, jeg svarte som sant er – jeg vet ikke, men guri som jeg håper…

Så mens vi sitter i sofaen og nyter en rolig lørdag er Lillemann hos Mormor og Bittefaj og hjelper til med å kaste ut jula.

Takk for nå varme, lune, fine ventetid!

På gjensyn morsomme, krevende og kjærlighetsylte jul!

Velkommen skremmende, spennende og innholdsrike 2015 – håper du blir ett av de beste!

Bestefar og Lillemann

O’jul med din glede

Så er vi ferdige med alle juleselskapene. Vi sover til 9 og Lillemann har virkelig oppdaget kjernen i den norske julefeiringen; evig matinntak og film på TV. Den lille sjefen vil aller helst sitte i sofaen og se på tegnefilm og er slettes ikke spesielt interessert i å kle på seg hundre lag med ull og toppe det hele med en tjukkasdress bare for å sitte noen turer på det store akebrettet. Nei han ser det helt fint fra kjøkkenvinduet han, og syns egentlig det holder… De glade, late juledager…

Personlig må jeg vel inrømme at jeg for øyeblikket med glede følger hans oppskrift på en god jul. Etter en lang og aldeles nydelig tur med hele familien andre juledag, lå jeg som et slakt i hele går og sov to ganger før klokka ble 13… I dag har jeg fått gleden av å spy for første gang i dette svangerskapet og merker mildt sagt etterdønnngene av gårsdagens familieselskap hos svigers. Den herlige gravidegløden, ja den må jeg nok inrømme at ikke har dukket opp riktig enda!

For livet som nygravid er slettes ingen dans på roser. Jeg gulper og brekker meg over frokost og middag. Jeg har åpenbart utviklet narkolepsi på dagtid og jeg bruker en pakke truseinnlegg i døgnet, for ikke å snakke om kveldenes prompekonserter! Ikke rart Ingeniøren drøyer det med å legge seg til jeg har sovna… Jeg har kviser på overleppa, BHene er minst to nummer for små og jeg har lagt på meg minst tre kilo på tissen – jeg gjør stas på uttrykket bollemus! Og jeg er seks uker på vei… Hvor skal dette ende?!?

Jeg har uten tvil glemt det aller meste fra sist jeg var i «Lykkelige omstendigheter», men det kommer til både meg og Ingeniøren ettersom dagene går. Humøret svinger som en karusell og forholdene er ikke det spøtt bedre enn da jeg bare gikk på hormonbehandling. Men jeg er lykkelig. Jeg er kjempeglad og utrolig heldig! Jeg bare tror ikke helt på det enda. Jeg venter som til julaften på at den magiske dagen for første ultralyd. Om to kortlange uker får vi se om det er et lite liv der inne. På ordentlig. Og i mellomtiden drikker jeg Grønn Farris og bruker stort sett hele dagen på å glede meg til det blir kveld, for da gir kvalmen seg og jeg kan spise både middag og kveldsmat! For en glede…

Dag 41

God jul!

Så er den varme, vakre ventetiden over. Snøen ligger lett på trær og busker, frostrøyken svøper oss inn der vi trekker inn i varmen og setter oss tett forran peisen. Det funkler i lys på trær og i staker og den mest julete av alle dufter brer seg inn i alle rom. Det er jul og nå kan julefreden senke seg.

Hos oss står kvelden-før-kvelden-ribba i ovnen og pakkene ligger klare under treet. Lillemann er umulig å legge og Bikkja er bortpå tre og pynt hvert femte minutt. Jeg har lagt beina høyt og prøver å ta det med ro, for i morgen passer det ikke med kvalme og tretthet; da går det i ett med familie og venner fra klokka tolv til sene kvelden og vi skal feire julekvelden i eget hus for andre gang. Så her har jeg tenkt å sitte mens Ingeniøren får stryke duk og servietter, og det eneste jeg skal gjøre er å meske meg med feit julemat og kanskje, hvis jeg orker, ta en alkoholfri øl…

Jeg kan nesten ikke vente til vi sitter forran TVen med strømpene våre, ved Møljebordet klokka 12 og på lyden av kirkeklokkene når vi setter oss til bords klokka 17. Jeg gleder meg til Lillemanns iver og glede, beteforeldre, onkel og oldeforeldres stolthet, et hav av gavepapir og velsmakende kalkun, Og jeg gleder meg til å legge hodet på puta når siste gjest har gått og strømpebuksa er kasta…

Så mens jeg venter på ribba så benytter jeg anledningen til å ønske dere alle en fantastisk julekveld og noen fine juledager sammen med venner og familie! Jeg håper dere får fine øyeblikk med deres kjære og at julen gir dere alt dere ønsker dere og litt til…

Joda - det ble julekort fra oss i år også...

Joda – det ble julekort fra oss i år også…

Den bråkete julegleden

På søndag leste jeg om Den Stille Julesorgen av Guro Hoftun Gjestad i VG. En trist historie om skilsmissebarnets vonde juleminner. Minnene om julene der man ikke følte seg hel. Der man savnet en… eller en annen… Der samvittigheten gnagde og den store julegleden glimret med sitt fravær. Det er ikke lett å ha to hjem når man er liten.

Ingen voksne kunne tenke seg å leve to steder, ingen barn heller. Det er fryktelig vondt å sitte med klumpen i magen som bare vokser mens ribba surrer i sitt eget fett og den ene av dine to sitter alene et helt annet sted. Jeg vet hvordan det er, men jeg vet også hvordan det kan bli! Møt min store, bråkete, moderne familie!

Lillemann har en bestemor og en morfar, en mormor og en bestefar, ja og en farmor og farfar da! Også har han en haug onkler og tanter. Bare to av de er egentlig helt ekte. Men følelser er tykkere enn blod og vann det blåser vi i, og etter to dager med Lillejul med to familiefløyer er jeg sikker i min sak; jul kan feires når som helst!

For det er egentlig ikke så viktig om det er den 20ende eller den 24de. Det spiller egentlig ingen rolle om vi tar pakkene før eller etter middagen. Det er viktig at vi er sammen, at vi har det hyggelig, at vi respekterer og lytter til hverandre. Det som betyr noe er at vi treffes! Jeg blir som smør når min niese på fire nekter å ligge febersyk hjemme fordi hun skal feire jul hos tante. Og selv om jeg får tidenes skyllebøtte for at jeg har pyntet juletreet for tidlig, så storkoser jeg meg av synet av Lillemann tett-i-tett med kusina si forran årets store hit; Frost. Eller når StoreFetteren og LilleFetteren bygger BrioTog med stor iver og glede dagen før og LilleFetteren slettes ikke vil dra hjem fra Mormor. Og i bakgrunnen sitter Oldefar og Oldemor og humrer over den store flokken som de sliter litt med å ha oversikt over.

Og etter to dager med julefeiring er alle litt ute av rutiner, legginga går sånn helt passe, mor i stua har sovet stort sett hele dagen kun avbrutt av to handleturer og koselig julebesøk, og morgenkvalmen ga seg sånn rundt klokka 19.17 i dag… Men når Lillemann satt på det nye akebrettet sitt og spurte etter tante og onkel, fetter og Bittemor før middag i dag, ja da gjør det ingenting at det meste er litt på halv tolv nå. Det er ferie, det er jul, vi har så mye å se frem til og vi legger et både tøft og fint år bak oss om noen få dager.

Så da senker dette skilsmissebarnet skuldrene og legger all energi i å gi sin egen lille prins en jul med glede og moro med venner og familie og mamma og pappa og lille frø i magen. For jeg vet at alle mine er med meg selv om vi ikke sitter sammen og jeg nyter min julekveld i fred for dårlig samvittighet og gnagende uro. Det tok noen år, men nå er den her – julegleden i storebarnhjertet…

Storefetter og Lillefetter

Forengstelsen

Så har den begynt å komme snikende. Engstelsen. Eller forengstelsen – den som kommer sammen med forelskelsen. Jeg får angst nå jeg ikke er kvalm og hater litt når jeg er det. Jeg klemmer på puppene og kjenner på angsten. Er de litt mindre? Er de kanskje ikke så ømme i dag som de var i går? Kan jeg fortsatt være gravid? Hvor lenge får jeg lov til å være det denne gangen?

Da jeg gikk gravid med Lillemann brukte jeg hele første trimester, og vel så det, på å google. Jeg googlet ALT! Jeg vet alt for mye om hva som kan gå galt. Når det kan skjære seg. Jeg vet for mye om prosessen frem til embryoet fester seg, og jeg vet for mye om Missed Abortion, spontanabort, svangerskap uten for livmoren, cycter og jeg-vet-ikke-hva. Men jeg vet også at jeg ikke kan gjøre en eneste forskjell. Jeg kan ikke påvirke utfallet. Jeg må bare vente. Og det gjør jeg.

Dagene snegler seg liksom av gårde mens jeg venter på å komme til uke 8 og få tatt min første ultralydundersøkelse. Få se et bankende hjerte. Gjøre det uvirkelige virkelig. Få søkt om fødeplass. Sikre meg en seng på Riksen. Gjøre alt i min makt for å føle meg trygg.

Jeg har bestemt meg for å nyte dette svangerskapet. Ikke vente på at det skal bli fint, men gjøre det fint! Nyte hver dag. Glede meg over at vi nærmer oss premien med museskritt. Jeg aner ikke hvor lenge det vil vare, om vi kommer helt i mål. Om det blir en ny dramatisk start på livet for et lite menneske eller om jeg endelig skal få den fine fødeopplevelsen og den helt vanlige barseltiden som jeg ønsker meg så veldig. Jeg kan ikke forberede meg på alt. Jeg kan ikke legge en plan. Jeg kan bare vente…

Og mens jeg venter så vokser kjærligheten og forelskelsen blomstrer. Dagene er fylt med et nytt lys, en ny farge. Jeg kjenner meg heldig og forvirra. Jeg er overlykkelig og dritredd. Og jeg er utålmodig. Og jeg tenker på alle de som ikke kom i mål denne gangen heller. De som er ferdig med å vente for i år. Og da får jeg nesten dårlig samvittighet. For jeg nærmer meg å ha to gull i livet mitt. Jeg får kanskje oppfylt drømmen min akkurat som den har vært i alle år. Akkurat som man ser det for seg når man er ei litta jente… Og det er angsten for å miste den muligheten som driver forengstelsen videre. Den store forelskelsen i den lille ukjente, og engstelsen for å aldri bli kjent.

Jeg vet jeg har ønsket meg mye i år, men jeg har ett siste lille ønske – la 2015 bli året der vi og mange av dere andre der ute får drømmen oppfylt! Det er så mange der ute som kjemper sin livs kamp hver eneste dag. En kamp mot egen skuffelse, mot sorg, mot alle spørsmålene. Jeg håper så inderlig at dere snart kan svare de fremmede og nysgjerrige med hodet høyt hevet og et hjerte fylt av varme og en gryende forelskelse… Jeg tenker på dere!

4+4