Borte bra, men hjemme best…

Ikke i min villeste fantasi ville jeg gjettet på at jeg en gang i livet igjen skulle bo i Bærum. Da jeg som     19-åring flyttet til Oslo var det for bli boende der resten av mitt liv, og på over ti år så jeg meg ikke litt tilbake en gang! Så kom hormonene. De skumle, klanderverdige, upålitelige gravidehormonene.

Jeg tror jeg med hånden på hjerte, og med god støtte fra Ingeniøren, kan si at vårt ekteskap aldri har opplevd en så stor og eksistensiell krise som det var igjennom da jeg var sånn ca fire måneder på vei og redebyggingen på alvor satte igang… Inntil da så jeg så og si ikke ett eneste hinder eller problem ved å bo i en 75 kvm stor fireromsleilighet i fjerde etasje (uten heis selvsagt) på Sagene. Vi hadde jo mer enn nok plass! Og det andre paret med barn i oppgangen flytta ut rett før jeg ble gravid, så det var gooood plass til vogn. Og dessuten var det jo dritnærme Nøstebarn og babyyoga på Samfunnshuset og kun et steinkast unna SATS, så ungen ville ha det varmt og være i perfekt harmoni med seg selv og meg. At vi kun hadde plass til en bitteliten vaskemaskin på badet, null plass til stelling, hadde barløsning som spiseplass på kjøkkenet, og at jeg strengt tatt ikke er så veldig glad i yoga, slo meg ikke ett eneste sekund – før vi dro og så på et rekkehus rett ved der mamma bor… Løpet var kjørt – jeg måtte for en hver pris ut av byen. Og da begynte Ingeniøren å nøle!

Stemningen i heimen endra seg som på et trylleslag fra en lett nervøs harmoni til det absolutte lavmål. Ingeniøren var passiv, brydde seg ikke om meg og barnet, så ikke alle utfordringene, søkte ikke om mere lån fort nok, var for treig i budrunder og alt for kresen når vi så på objekter. Kort oppsummert; han så ikke alvoret i å skulle bli pappa! Han skjønte ikke at jeg så for meg hvileløse trilleturer i nabolaget da det strengt tatt er langt fra sosialt akseptert at man setter fra seg ungen ved inngangsdøra og tusler opp i fjerde for å spise lunsj mens det fortsatt soves. Han var ikke med inn i hodet mitt der jeg så bæreposer, bikkje, bleier og barn i et enormt virrvarr med meg selv pesende og svettende i midten. Han overså også fullstendig mine utfordringer med dårlig listing, gammelt kjøkken, knirkete dører og alt det andre jeg så måtte gjøres før fødselen som jo nærmet seg med sjumilssteg og stormskritt og strengt tatt var rett rundt hjørnet! Og til tross for at jeg forsøkte å forklare han alt dette, så forlot han sin gravide kone og gjorde noe så uhørt som å dra på motorsykkeltur med forloveren sin og faren hans for å få puste litt! FYSJ!!!

Jeg tror jeg aldri har følt meg så forlatt, ensom, urettferdig behandlet, oversett og liten. Og det var bare på fredagen… Lørdagen skulle vise seg å bli, om mulig, enda verre. Ingeniøren ringte tidlig på formiddagen for å forsikre den lett hysteriske kona si om at han levde, hadde det strålende og at de snart skulle begynne å kjøre igjen. Som svar påpekte jeg at han hadde å innfinne seg på visningen vi skulle på dagen etter kl 16, og stakkars han om han ikke rakk det! To timer senere viste det seg at rekkehusleiligheten (som jeg over hodet ikke ville bo i) var solgt før visning og av en eller annen absurd grunn ble nå dette Ingeniørens feil. Etter en times kjefting og grining befant jeg meg, hulkende i fosterstilling, på badet med bikkja utenfor, like hulkende, og fikk panikk! Her hadde jeg ringt pappa og spurt om Guro kunne være der da jeg rett og slett ikke taklet å passe på henne, og inni meg vokste det et lite vesen som jeg slettes ikke bare kunne sette bort når det passa meg. Hvordan i all verden skulle dette gå!!!

006

Mandag ettermiddag skålte vi i Mozell og feiret kjøpet av rekkehusleiligheten vår. Den vi hadde kjøpt etter en impulsvisning på vei til nevnte Forlover og samboeren hans søndag ettermiddag… Så takket være løpske hormoner, hysterisk oppførsel og beinhard overbevisning har vi det nå som plommen i egget i vår lille grend i Bærum. Jeg har fortsatt mine betenkeligheter ved å bo i kommunen, ikke fordi det er landlig og jeg kjenner naboene mine, men fordi jeg ser med skrekk og gru på prislappen på dunejakkene og gremmes over at man ikke bruker sokker i seilersko lenger – ikke en gang midtvinters! Så nå er det en ny jakt på gang, jakten på den perfekte barneoppdragelse som gir meg en sønn som tør å vise sin individualitet og egenart, og da ikke ved å velge en litt annen blåfarge på jakka si…

Advertisements

One thought on “Borte bra, men hjemme best…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s