Nesting

Det nærmer seg ettårsdag i Rekkehuset og verden er så vanvittig forandret på det året! På en måte syns jeg det er fryktelig kort tid siden Svigerfar og Ingeniøren monterte sengebrisk og bokhylle på gjesterommet denne helgen for ett år siden og Lillemann fortsatt lå i magen, på en annen side føles det som om han alltid har vært her. For ett år siden var det fortsatt fem uker til termin og vi brukte fredagskvelden på å kjøpe inn badebalje, kluter, håndklær, stellematte, sengetøy, bæresele, insektsnett til vogna og alt det andre man ha før babyen kommer. Lite visste vi om at det var i grevens tid.

Redebygging er et merkelig fenomen vi kvinner ser veldig alvorlig på når vi har blitt smelt på tjukka. Jeg er intet unntak, og min mann skiller seg nok ikke så veldig fra andre menn som kanskje ikke helt ser viktigheten av at badevannstermometeret ligger klart fire måneder før barnet er forespeilet å ankomme. Jeg tipper jeg var ca ett kvarter på vei da jeg begynte å lese meg opp på hva vi måtte ha av utstyr for at barnet i det hele tatt skulle overleve. Ingeniøren var på ingen måte like ivrig og ble helt blek første gang jeg trakk han med meg inn i «Skrekkens Hus», oftest omtalt som Barnas Hus, butikken med alt og ingenting over to plan i Sandvika Storsenter. Jeg gjorde det jeg kunne for å berolige han med at vi absolutt ikke trengte å kjøpe en av hver ting der inne, men allerede nå så jeg at jeg måtte gå langt mer utspekulert til verks skulle jeg klare å vekke en interesse her. Så hva gjør man da? Jo, man setter Ingeniøren på en ingeniøroppgave; kalkulasjon og innkjøp av barnevogn!

To tips til barnevognkjøpere;

  1. Evaluer behov og terreng du kommer til å trille i.
  2. Dra til en butikk og test ut alt med vogna, også hvordan du slår den sammen og hvor tung baggen egentlig er.

Etter et par måneder med titting, testlesing, forum, bagasjerommåling, diskusjoner og ombestemminger sto valget mellom to helstøpte merker, Brio og Simo. Jeg er ekstremt for å velge norske alternativer, så i mitt hode lå Simo-vogna et klart hestehode forran Brio. Helt til vi forsøkte «løft av baggen og lemp den inn i bilen»-manøvren. Jeg klarte knapt rikke baggen! Enda mindre løfte den opp eller rundt noe sted. Og det uten barn i! 1-0 til svenskene der altså… Ingeniøren var fornøyd, vogna var på kampanje så vi sparte noen kroner og Lillemann hadde fått sin første ting. Og om jeg ikke tar helt feil så lyste det litt forventning og stolthet i øynene til den vordende far da vi hentet vogna og kjørte den hjem til Rekkehuset. Redebyggingen kunne for alvor begynne.

De siste ukene i svangerskapet skulle jeg bruke til å tørtrene på å slå sammen vogn, sette inn bilsete, lese en bok om babyens kommunikasjon og pløye meg gjennom Kristin Halvorsens selvbiografi. Det ble det ikke tid til, for Lillemann hadde det travelt og meldte sin ankomst på dagen en måned før termin. Excel-arkene og tidsskjemaene røk, jeg hadde ikke en gang pakka bagen og jeg visste ikke forran og bak på det barnesetet. At noe kunne skje med Lillemann eller at jeg burde bekymre meg for fødselen slo meg ikke et sekund, og godt var det. Så her sitter jeg, ett år etter den store redebyggehelgen, med roser i kinna etter aketur med min friske og helt perfekte lille mann og priser meg lykkelig for at man ikke vet hva man har i vente. Hadde jeg visst det hadde jeg nok bedt om å få hoppe elegant over ukene jeg hadde forran meg…

Far og sønn på vei hjem etter akebakketur!

Far og sønn på vei hjem etter akebakketur!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s