Mammamagen og kroppsidealet

Det nærmer seg faretruende jobbstart for denne mammaen og det er bare å bite i det sure eplet å innse at målet om å komme tilbake mer smashing enn ever over hodet ikke er innen rekkevidde. Jeg var hellig overbevist om at jeg kom til å amme av meg enhver overflødig kilo og ikke minst skulle jeg trene og trille så mye at jeg kom til å se ut som en hvilken som helst Fotballfrue innen no time. Det er mulig jeg har trilla helt feil.

Du vet hun du kjenner som bare alltid ser flott ut på håret, har superfine klær, et nydelig hjem, barn uten snørr under nesa og som lar seg inspirere til hverdagsmenyen fra fancye matblader? Der har du ikke meg, men jeg har ei meget kjær og nær venninne som lett faller inn i den kategorien. Tipper hun så vidt hadde mista stingene før hun holdt (som i instruktør!) sin første spinningtime og hun har altså aldri den lett grågustne fargen i kinna jeg føler har blitt standard hos meg. Med to barn og travel mann baker hun horn og tar enhver utfordring på strak arm og med et strålende smil, og jeg merker at jeg hater bittelitt. I tillegge har hun altså blitt slankere enn slankest på null komma svish og jeg klikker! Noe så hensynsløst! Her har jeg hatt nesten seks måneders forsprang, og så går hun hen og bare blir drittynn! For jeg bryr meg jo strengt tatt mindre om at mannen min syns jeg er flott, det som teller er jo hvordan de andre småbarnsmødrene ser ut – og ser på meg.

For ærlig talt, de kvinnene som snakker om at de er så glade i de nye kroppene sine etter en barnefødsel, de farer med løgn. Å kalle den kvapsete magen min og de lange puppene for et tempel som har båret fram livets frukt og at de skrukkete låra som kjemper en håpløs kamp mot tyngdekraften er vakre er altså bare bull shit! Jeg syns ikke disse forandringene er noe stas i det hele tatt jeg! Ikke det at jeg ikke elsker sønnen min og at det er verdt det og alt det der, men dette er en slags følgefeil som jeg betviler sterkt at jeg kommer til å klare å rette opp noen gang. Og så kommer jo det store spørsmålet; hvor kommer dette presset om å bli fort tynn igjen fra?

Her hadde det jo vært veldig fristende å utelukkende skylde på media. For det er ingen tvil om at vi pepres av artikler med overskrifter som «Kun tre uker siden hun fødte – se så tynn hun er nå», men jeg tror ikke det er så enkelt. Selvsagt savner jeg litt mer info om det går bra med kjendisens barn og om hun sliter like mye med nattesøvnen som de fleste andre gjør, men jeg er redd vi kvinner må ta på oss mesteparten av skylda selv. Som med cupcakes i bursdager, interiørbilder på Instagram og lykkelige oppdateringer på Facebook så skaper vi dette presset sammen. Vår evne til å føle utilstrekkelighet fordi naboen tilsynelatende er flinkere til å fikse hverdagen er kanskje vestlige kvinners aller største talent, men også noe vi kan gjøre noe med! Jeg må selv ta ansvar for å bli en god rollemodell for sønnen min og andre barn og unge jeg har rundt meg, og lære meg evnen til å gi litt mer f…! Alt kan ikke være perfekt hver dag, planer kommer til å gå i vasken, og rumpa kommer til å sige lenger og lenger ned. Noe kan man kanskje forhindre, men noe må man rett og slett bare godta også. Og mens jeg lærer meg det sender jeg en tanke til min profilerte og nære venninne som fødte rett etter meg og uttalte at jeg var så heldig som ikke trengte å stresse med å komme meg tilbake i form. Lurer fortsatt litt på om jeg skal være glad eller fornærma…

Ut på tur, aldri sur!

Ut på tur, aldri sur!

Advertisements

30 thoughts on “Mammamagen og kroppsidealet

  1. Hei!

    Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.

    Hilsen Magne i VG

  2. Hei Jannorama

    Hva forventer du? Tenk over hva kroppen din har gått gjennom. Det strider mot de fleste naturlige fødsler å ha six-pack mindre enn 100 timer etter fødsel.

    http://www.vargas12.com/2013/fotballfrue-gjor-nybakte-modre-forbanna/

    Vær stolt over å være mor, bry deg mindre om mamma-maven, tenk på hvor fantastisk heldig du er som har opplevd livets største under. Da kan pupp og mave få lov til å være som det er. Jeg er helt sikker på at du er smashing slik du er, når du møter på jobb igjen.

    Takk for godt blogginnlegg,

    Vargas

    • Jeg forventet at kroppen skulle bli omtrent som den har blitt, men at jeg savner den gamle kroppen min til tross for mitt lille mirakel, ja det kan jeg love deg! Og det er jo nettopp kjernen i innlegget mitt; det må være lov å syns at kroppen har blitt litt i overkant trist og være takknemlig for babyen sin samtidig! Og så må jeg jobbe med meg selv og lære meg å akseptere at «MegSelv modell 25 år» ikke akkurat blir å se igjen…

      Ha en strålende dag!

  3. Jeg skjønner så hva du snakker om! Jeg er 6mnd på vei, har ikke født enda engang, og kjenner allerede på dette presset med å bli tynn igjen, slik som før. Grøss og gru. 😉 Jeg er inneforstådt med at alle er forskjellige, og jeg hyller de som tør å være stolte av kroppen sin, (slik som fotballfrue), men jeg ønsker dypt og hellig at også jeg kan være tynn igjen når jeg er ferdig.
    😉

    • Hei! Jeg vet ikke helt hvilket regime Fotballfrue har fulgt, for man legger på seg under svangerskapet for å sikre babyens første leveår i tilfelle sultkatastrofe … Naturen har gjort det mulig for kvinnekroppen å omdanne fett direkte til morsmelk i slike situasjoner. Det er nesten som å omdanne gråstein til gull, så spesielt er det. Men det jeg ønsker å få frem er at både du – og Jannorama – kommer til å få tilbake kroppene deres etter ca ett år. Men det tar altså et år under normale omstendigheter. Hvis man da ikke legger seg på et sinnsykt trenings- og kostholdsregime som fort kan tippe over i ortoreksi eller en annen spiseforstyrrelse. Hvis man greier å mentalisere seg på at det tar ca ett år, og at man kan kose seg med babyen i denne tiden, er mye vunnet. Man kan jo trene og spise fornuftig likevel, bare at dette første året er det ofte ekstra tungt å bli kvitt kiloene. Men det snur seg. Noen få mødre opplever at ammingen faktisk tar fettet og blir kjempetynne – som om de var i en sultkatastrofe. Men det er sjelden. Venninnen min opplevde det.

    • Nå skal jeg fremstå litt belærende, men håper du kan bære over med meg, Silje.
      Heldigvis og takk og lov så flyttes så og si alt fokus fra deg til den lille det øyeblikket du blir mamma. Så selv om man noen mandager og kanskje en og annen fredag blir litt skuffa over det ene eller andre ikke passer lenger, så er det ikke så veldig viktig altså. Vær stolt uansett, men du skal slippe å tenke på kroppen som et tempel eller noe annet hellig, for det er fortsatt kroppen din og du som skal leve i den!
      Nyt freden og roen før det lille mennesket kommer og lykke til med siste trimester!

  4. Graviditet er ingen unnskyldning for å bli bælfeit. Alle er enig om litt opp i vekt, men noen har null kontroll og tror at det er fritt frem bare fordi at de er gravide. Dette er helseskadelig og de som er gravide eller blir det må tåle å høre det. Vekten på barn som fødes øker pga av mors overspising,så husk:det er lettere å presse ut en baby på 3kg, enn en på 5 kg.

    • Nei. Det er ikke nødvendigvis lettere å presse ut en baby på 3 kg enn en på 5 kg. Dessuten har vekten på nyfødte har gått tilbake de siste årene (f. eks. http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10069790). Det er riktig at det er en sammenheng mellom vekt på barn og vekt på mor, men man kan legge på seg mye og få et gjennomsnittsbarn likevel. Alt er nemlig individuelt.

      Og «litt opp i vekt»? Noen legger på seg bortimot 20 kg i vann (ødemer/hevelser på kroppen). Noen legger bare på seg. Det er genetisk. Sånn som jeg. Jeg har lagt på meg litt mer enn snittet, men da jeg tok det opp med legen, sa han at det jeg opplevde var normalt. Jeg må jo spise! (Får jo streng beskjed om at en ikke skal slanke seg som gravid, hva skal man da gjøre når det rumler i magen igjen etter 2 timer siden forrige, faktisk sunne, måltid? Sulte seg for å ikke bli «bælfeit»?) (Og nei, jeg har ikke gafla i meg is og sjokolade som unnskyldning for at jeg er gravid. Eller pizza/hamburger/junkfood.)

      Vi gravide tåler å høre mye rart, men er lei av at randoms driver og forteller oss hvor mye vi skal legge på oss. Vi gravide foretrekker å høre på helsepersonell som har litt mer erfaring på området.

      • Ja matlysten og aktivitetsnivå er individuelt….(nå snakker vi normal graviditet) men ikke kom å fortell meg at noen går opp 20 kilo mer enn andre fordi det er «individuelt» Du dør ikke av litt rumling i magen når det er 2 timer siden sist måltid. Vektøkning gravid eller ikke er antall kalorier inn minus forbrenning, og jo det er lettere å presse ut 3 kg enn 5 kg det enkel fysikk.

      • Hvor enkelt det er å føde avhenger vel så mye av kvinnens kropp som av barnets vekt. Lillemann veide 2,5 kg og jeg klarte faktisk ikke få han ut uten hjelp av sugekopp etter 1,5 timer med pressveer, mens andre leverer unger på over 5 kg på to push og en total fødselstid på et par timer.
        En annen ting er jo at man som gravid ofte er ganske uvell, og ingenting trigger denn evinnelige kvalmen mer enn å være sulten – så da blir det en av to onder da!

      • Du klarte ikke en på 2,5 kg prøv å tenk deg hva som hadde skjedd med en på 5 kg….Det er ikke smart å spise seg til babyer på 5 kg fordi at noen ikke har problemer med det. Fakta er, jo mindre babyen er jo lettere går det.

      • Du aner jo ikke hva jeg veier eller hva jeg veide, Hans! Jeg snakker om at huden min er slapp og puppene mine er lange, men jeg kunne like godt fortalt om hemoroider eller andre ting som ikke er som det var. Les teksten for det den er – en humoristisk tekst om å være skuffa over at det man en gang hadde er borte!

        Ha en fin dag!

      • Hans, Hans, Hans…. (!!!). Jeg er virkelig oppgitt over hvor lite du vet om hva som gjør en fødsel lett/vanskelig! Provoserende at mannfolk som ikke har peiling uttaler seg slik du gjør. Vekten til barnet har ikke så mye å si på om en føsel blir lett/vanskelig. Hodeomkrets spiller en MYE større rolle! Eksempler på andre ting som spiller inn; kvinnens subjektive opplevelse av smerten og fødselen, hormonene til den gravide (relaxin), hvilken vei barnet ligger, hvor lenge føselen varer og mange mange andre ting! Vekt til mor KAN ha innvirkning på barnets vekt ja, men det er andre ting også. Som f.eks. svangerskapsdiabetes, noe som oftest ikke har med mors ernæringsinntak å gjøre men hormon – det er altså ikke en livstilssykdom slik diabetes type 2. Alle svangerskap er ulike og kvinners kropper er ulike. Kvinners kropper igjen reagerer ulikt på tilstanden et svangerskap er. Et svangerskap er ikke en sykdom – men en tilstand som kan gi veldig mange plager og symptomer. Disse plagene og symptomene kan igjen virke inn på inntak av mat (kvalme/oppkast/lavt blodsukker), og bevegelse/mosjon (kvalme/bekkenplager/ryggplager/lavt blodtrykk osv.). Jeg er enig med blogger om at det er et enormt press på kvinner i dag når det gjelder kropp i forbindelse med svangerskap/fødsel! Det er ikke lenger kun fokus på babyen som kommer. «Yummy-mummy» er det hotte nå for tiden. Ikke alle klarer å kvitte seg med kiloene etter svangerskapet like lett som andre. Det kan være mange grunner til det (psykiske/hormonelle- grunner, amming/ikke amming, ulike livssituasjoner). Jeg ønsker deg, Jannorama, all lykke til videre. Før eller siden renner «baby-kiloene» av. Hos noen tar det bare litt lenger tid. Hos meg forsvant det «plutselig» etter 2 år, uten at jeg gjorde noe annerledes enn tidligere. Så lenge du er i bevegelse og er litt opptatt av hva du spiser, skal du være stolt nok til å ikke gi opp. Vel så viktig kan det være å huske å slappe av, og kose seg litt innimellom. Nyt den siste tiden du har hjemme med den lille. Ikke bekymre deg =)

        Ønsker deg en fin dag!
        Vennlig hilsen Renate

    • Hehehe! Jeg har presset ut en baby på 4200 og en på 5800! Nei, det var ikke nevneverdig mye lettere å presse ut den på 4200. Ut i fra det du skriver tipper jeg at du hverken har lagt på deg mye under svangerskap eller født store babyer. Jeg undrer meg alltid over at mennesker som tydeligvis ikke har erfaring allikevel synes å sitte på voldsomt mye kunnskap om temaet i slike debatter som dette. Jeg har selv tre barn og har mine erfaringer hva angår forholdet mellom mors vektoppgang og størrelsen på babyen. I mitt første svangerskap gikk jeg opp ca 10 kg og fødte en gutt på 4500gr, startvekten min var normal. Med nr to gikk jeg opp ca 6 kg og fødte ei jente på 4200gr, startvekten min var overvektig. Med nr tre gikk jeg opp ca 10 kg og fødte en gutt på 5800gr, startvekten min var lavere enn med nr en. Så dine teorier ser ikke ut til å gjelde for meg ihvertfall. Ikke har jeg, eller har hatt, diabetes i noen av svangersakpene heller. Men siden du tydeligvis har så god greie på dette, så svar meg gjerne på hvorfor jeg får så store barn, jeg har nemlig ennå ikke mødt en lege eller jordmor som har kunnet det.
      Vennlig hilsen bælfeit, overspisende 3 barnsmor med BMI på 24 🙂

    • Jeg la på meg 18 kg i svangerskapet, er utdannet ernæringsterapeut og VET hvordan jeg spiser sunt. Jeg spiste ikke hverken sukker eller ferdigmat, men spiste ordentlig mat laget fra bunnen av når jeg var sulten (som var HELE TIDEN!). Takk og pris for det sier jeg i ettetid, det tok 6 uker før jeg passerte startvekten, og 3 mnd etter fødsel hadde jeg gått ned 24 kg. Nå er baby 8 mnd, og jeg jobber hardt for å holde vekta oppe. Baby var forøvrig 3,6 kg, helt normal.

      Jeg hadde ikke planer om å legge på meg så masse, men jeg lyttet til kroppen min når den trengte mat. Og det er jeg jammen glad for, håper på enda mer vekt i neste graviditet faktisk! =/ Alle kropper er forsskjellige, og det er ikke sånn at stor vektoppgang = feit etter fødsel alltid.

  5. Syns det er skikkelig morsomt at de som blir feit og slafsete alltid vet alt mulig og de som ikkje ble det-tydeligvis er helt blåst. Og de som har trent seg tynn vet alt om de feite.

    INGEN vet hvordan andre føler det uansett -noen får bekkeløsning selvom de er 15o høy og veier myggvekt og en baby på størrelse med frimerke. Andre ser ut som sylfider og får digre barn. Andre igjen ser ut som hvaler og får babyer du knapt kan se. Alt henger ikkje alltid sammen,

    Eg var superdårlig hele svangerskapet og i 4 mnd veide eg mindre enn før eg var gravid. Spydde og var sengeliggende første 5 mnd og plutselig fikk eg matlyst og spiste alt eg kom over. Magen ble enorm!!! Alle trodde eg fikk tvillinger. Ut ploppet en bitteliten tulle på 2 kg og vips slips magen borte etter dag en. Så slutt å mase om at det har med trening å gjøre og innsats . Det har med gener og livstil og hver enkelt person, ingenting av mine klær passet da eg kom hjem alt var for stort-er det noe å misunne?

    Puppene? min rekker meg på ned i lommene på jeansen nå-de rakk meg til magen som 17 åring-ingen trodde de var ekte siden rammen ikkje passet.
    Vi er alle forskjellige. Hvis du er redd for hvordan du skal se ut etter babyen kommer er du ikkje klar for å få barn.
    Ser eg ut som eg gjorde før? Hell no-men har slitt med å ikkje klare å holde på vekten før eg var 40. datteren min er lik. Hun spiser som en hest,men ser ut som et sugerør.
    Vi skal ikkje misunne andres liv -uten å ha levd det selv.

    kose deg med babyen og babyvekten eller hva du vil kalle det. Mannen din er fornøyd, du burde kanskje jobbe med å være fornøy og bry deg litt mindre om glossy forsider og andres meninger om hvordan du skal se ut.

    Vakker er du nok uansett <3<3

    • Er jo akkurat det jeg sier-jeg må jobbe med meg selv for å lære meg å gi litt mer f…! Og selv om jeg aksepterer at det er sånn, så er poenget mitt at man trenger ikke like det! Må være lov å savne noe man har hatt samtidig som man omfavner det man har fått!

      Ha en fin ettermiddag!

  6. For meg som var gravid for tredje gang for 22 år sidan, høyrest du dessverre nokså korttenkt ut. Dersom du vurderer andre mødre etter om dei er tynne, meir enn etter om dei er gode mennesker, så har du ein jobb å gjera. Det er dine eigne haldningar du kan gjera noko med. Og greier du å endre deg, vil det vera til stor hjelp for dine medsystrer. Mannfolka treng me ikkje bekymre oss for, dei forstår at mødre er annleis enn jentungar.

    • Hei!

      Dette innlegget er skrevet med store mengder selvironi og sarkasme. Jeg er utrolig glad i min venninne og syns hun er helt enestående som får til alt hun får til! At man blir litt misunnelig på at hun kan bruke bukser hun brukte leeeenge før hun ble gravid, må man da få lov til en gang i blant. Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke er et bedre menneske enn det, men så tipper jeg at jeg har evner, egenskaper eller verdier hun blir litt misunnelig på innimellom også, akkurat som blant mange andre gode venner og medsøstre.

      Ha en fin kveld!

    • Men herre fred da, du og alle de andre som kommenterer i samme ånd. For noen humørløse og nedlatende kommenrarer! Dette er en morsom og selvironisk tekst fra ei oppegående jente; legg snurpehumøret vekk når du leser et humoristisk kåseri, da, frue!

  7. Det var ett ärligt och underhållande inlägg. Jag är på precis samma plats. Men jag blir så trött… Trött på alla de som skal uttala sig nedlåtande om oss «tjocka». Låt mig förklara lite om denna fruktansvärda trötthet.
    Genom min första graviditet var jag en sån där kvinna man hatar lite, hur älskvärd denna än kan vara. Jag startade vältränad och fräsch som 25-åring. Vidare strålade jag, fick fantastiskt hår och avslutade med en tre timmars relativt enkel födsel. Jag promenerade hem två dagar senare och månaden efter såg jag i stort sett ut som innan jag var gravid, bara med större tuttar.
    När jag blev gravid nästa gång var jag 29 år och i mitt livs form. Jag hade dock ett väldigt krävande jobb och var ambitiös. Någonstans där gick det åt skogen. Trots att jag tränade och åt otroligt bra började jag lägga på mig en del vikt. Ingen läkare tycktes förstå varför men man konkluderade med att det måste bero på stress. Jag fick panik och var otroligt noga med vad jag åt samt började träna mera. Då slutade min ämnesomsättning fungera och dagen innan jag födde vägde jag DUBBELT så mycket som innan jag blev gravid. Trots att jag gjorde allt rätt, och mer därtill. Ett och ett halvt år senare har jag fortfarande 15 kg kvar att gå ned.
    Vad jag egentligen vill säga med allt detta är, förutom att alla graviditeter är olika, det spelar ingen roll varför man ser ut som man gör under och efter graviditet. Om det beror på gener, sjukdom, morning sickness eller om man slänger sig över varenda onyttiga födoämne man ser. Det borde inte röra andra, «smalare» kvinnor, i ryggen. Varför tycker somliga att det är så otroligt viktigt att göra ned andra, som tydligt redan har nog med sitt???

  8. Hahaha, nå lo jeg godt! Morsomt innlegg. Til dere som svarer seriøst på et sarkastisk og selvironisk innlegg: ha litt humor a! 😀

  9. Artig lesing. Du er nok inne på noe når du sier at du har trillet feil….. Dessverre er ikke alle i stand til å lese ironi, men blås! Jeg har to svangerskap bak meg, og jeg gikk NED 20 kg i hvert. Oppkast de luxe, og dessverre kom de tilbake etter hvert. Jeg trillet også feil. Ungene var normalvektige, men ikke nevneverdig enkle å sette til verden. Det er artig å se menn uttale seg om svangerskap, slik Hans her gjør. Noen har ikke helt sett realitetene rundt seg.
    Du setter fokus på media, og jeg kunne ikke vært mer enig. Det hjelper lite med en flat mage dersom man ikke har kritisk sans kombinert med fornuft og sunne holdninger. Det tror jeg du har, selv om puppene dine er blitt lange. PS, en hemmelighet – selv om magen blir flat igjen, kommer puppene aldri til å bli hva de var 😉

  10. Haha kjenner meg såå igjen! Og jeg som trodde hengepupper og hemeorider hørte gamlehjemmet til. Så feil kan man ta:P Jeg savner faktisk de «gamle» puppene mine mer enn den «gamle» magen min!

  11. Skjønner ikke dette raseriet mot Fotballfrue, jeg (På generell basis, altså). Hvorfor skal kvinner absolutt legge slikt press på seg selv? Selv er jeg 8 mnd på vei, har bekkenløsning og har gått opp 20 kg… Spiser ikke særlig anderledes enn før, men med det pokkers bekkenet er det vrient å holde tempoet oppe når jeg går tur med bikkja. Det er eneste treningen jeg har hatt de siste tre åra, hatt en stabil vekt helt tli nå. Urk og sukk, hvordan skal man få vekk alt etterpå når man er så lat som meg? 😛
    Nå gir jeg meg katta i hva andre synes, men jeg selv er absolutt ikke konfortabel med hvor mye jeg har gått opp. Valkene er ubehagelige og det er ikke NOE gøy å ikke kunne gå en times tur med bikkja eller ta en handletur uten å bli gørsliten etterpå. Trøsten er at det går over, det skal vekk ETTERHVERT. Enn så lenge er det viktigste å lytte til kroppen og ta hensyn til at man faktisk ikke klarer å trene på en stund… Skulle gjerne vært som din venninne (har ikke mindre enn to slike «krek»), men når latskap og bekkenløsning samarbeider, har man ikke så mye å stille opp med…!
    Godt å se at også andre har selvironi, det virker å være en mangelvare blandt de fleste nå til dags, spesielt blandt kvinnfolk 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s