Til døden skiller oss ad…

I dag har vi bryllupsdag! Tre år siden den dagen jeg aller helst i hele mitt liv vil oppleve på nytt. Å gifte seg er faktisk det morsomste jeg har gjort noen gang – anbefales på det sterkeste!

Gratulerer med dagen, kjære!

Gratulerer med dagen, kjære!

Men så har vi altså kommet til lærbryllupsdagen. Merker at jeg er litt usikker på hvem som satte seg ned en dag og lagde den lista over bryllupsdagsnavn. Skjønner konseptet med at gull er bedre enn papir og lær, men noe sier meg at markedsprisen for kniplinger har gått betydelig ned de siste åra og slås av tinn hvilken som helst dag.

Man kan jo spørre seg hvorfor man på død og liv skal gifte seg og ikke bare leve sammen som registrerte samboere. I realiteten er det kun en liten (men ikke ubetydelig) forskjell på rettigheter og det gjør jo strengt tatt ingen forskjell i hverdagen. Eller gjør det kanskje det..? Ingeniøren hadde uansett ikke spesielt tro på dette ekteskapskonseptet og vi hadde mildt sagt litt forskjellige forventninger til når det var på tide å starte formaliseringen av forholdet vårt. Jeg vet ikke hva det var som til slutt overbeviste han, men jeg mener at når man blir kjærster så velger faktorer som hormoner og forelskelsen, og kanskje ønske om å være i et forhold, for deg. Og når man bestemmer seg for å gifte seg, så velger man mer på tross av dette. Da har man opplevd sin utkårede både på godt og vondt og man har sett sider man verken ante eller ville at skulle eksisterte. Man har kranglet om de merkeligste ting og hatt fantastiske opplevelser sammen – når man da sier ja til å gifte seg, da tar man det faktiske og reelle valget om å leve sammen basert på så mye mer enn da man først ble kjærester. Man velger hverandre en gang til. Det syns jeg er så godt å tenke på. Ingeniøren har valgt meg to ganger!

Og sånn blir det forhåpentligvis resten av livet. Vi velger å leve sammen dag etter dag. Noen dager flyr det salathoder og kraftgloser veggemellom, mens andre dager blir man mo i knæra og øm i brystet av å tenke på hverandre. Noen dager føles som kampen for å overleve og det beste i livet er å være to, men som oftest består kampen i å komme seg gjennom hverdagene uten å sovne av rutiner og kjedsomhet, ukeshandling og middagsmenyer.

Å bevare romantikken og forelskelsen i all hverdagen er en kunst, en kunst noen par ser ut til å håndtere mesterlig, og i går mistet vi den ene delen av et sånt par. Vakre, sterke Anbjørg Sætre Håtun fikk sin hvile og mine tanker går til Jono og den enorme tomheten han må føle i dag. Kreften har tatt en av sine sterkeste motstandere og vunnet den ultimate kampen om liv og død. Kreften er ubarmhjertig og straffer de uskyldige. Så nå, på min egen bryllupsdag, sender jeg en liten bønn til Kreften om at den ikke kommer til vår dør igjen og at vi aldre mer får stifte bekjentskap med dette truende trollet. La oss nyte hverandre og lære å bli gode på det. For hver dag sammen er en gave og aldeles ikke en selvfølge.

Gratulerer med bryllupsdagen, kjæreste mannen min! Du er den fineste jeg vet og en fantastisk pappa som får øynene til både Lillemann og meg til å stråle. Tusen takk for hver dag vi har delt og de dagene vi skal dele – jeg elsker deg!

Bare litt lei av å ta bilder...

Bare litt lei av å ta bilder…

Advertisements

4 thoughts on “Til døden skiller oss ad…

  1. Gratulerer til lærbrudeparet. Når dere kommer til grusbryllup så vit at Jan har laga en låt som heter «Grusbrura». Hilsen Berit

  2. Gratulerer, ønsker dere alt godt og at dere opplever riktig mange bryllupsdager.
    Du skriver godt Janne. Hilsen Anton og Solveig

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s