Snørr og tårer

Sånn – da var det helg igjen gitt! Denne uka har altså vært den kjedeligste uka på jeg vet ikke hvor lenge. Vi har hatt hr. Forkjølelse innom siden mandag, og min blide lille soveengel har blitt forvandlet til et snørrete lite troll. Å som jeg har savnet verden der ute!

Når man har en ettåring som ikke er i form får man virkelig testet sin tålmodighet. Til alt hell har vår lille storsjarmør fått smaken på kyssing akkurat denne uka, og ingenting er vel bedre enn et skikkelig smask på munnen mens skinkeostfingrene tvinner seg inn i håret ditt og snørrboblene omkranser overleppa di. Og prøv ikke å vend det annet kinn til, for det er kun munnen som gjelder, så hodet tas godt tak i og trekkes mot den sydende nesa. Og så kommer det største, mest fornøyde gliset etterpå – og mammahjertet smelter totalt. For hun som for ikke så lenge siden syns barn med snørr under nesa var litt unødvendig, er denne lille kjærlighetserklæringen er intet annet enn helt fantastisk. Så den store oppdagelsen gjengjeldes av mammaen og som premie blir det 16 minutter sentrifugering av en klesvask på badet mens mamma hviler litt inntil veggen.

For hva finner man på inne med en ettåring med snørr som bare vil gå og gå og gå og gå og som slettes ikke kan gjøre det på egenhånd enda? Jeg anser meg selv som en relativt delaktig, levende og leken mamma, men etter en time med den samme klossen ned i et dertil egnet hull i en boks, og opp igjen, så begynner jeg rett og slett å bli alvorlig lei. Jeg beklager å måtte si det, men ettåringleker er ikke spesielt morsomme! Og ettåringbøker på rim, er ikke spesielt gode! Jeg innrømmer gjerne at jeg syns min egen mor er helt vanvittig flink til å holde på med Lillemann og det ser ut som hun nyter hvert eneste sekund. Hvorfor gjør ikke jeg det? Er jeg kanskje ikke glad nok i han, eller har jeg det rett og slett ikke i meg? Mangler jeg det mammagenet som gjør at man nyter hvert våkent øyeblikk sammen med barnet sitt?

Heldigvis har jeg flere svært oppegående venninner med små barn, og det viser seg at ettåringleker nok bare er gøy for ettåringer, for ingen av de jeg kjenner syns det er en fest å sitte på gulvet i timesvis å leke med den samme tingen. Så da tar mor tak i det mest tynnslitte strået hun finner, og setter på NRK Super. Det blir rett og slett litt TV, men ettåringen er ikke så veldig interessert i det (bortsett fra Friends der Rachel åpenbart er så søt at man må smile og smile sitt største smil hver gang hun kommer på), så da begynner gode råd å bli ganske dyre. Men så begynner det. Programmet man bare har hørt om og som man ikke skjønner rekkevidden av så lenge man ikke har barn i hus; Drømmehagen. Og nå har jeg sett Drømmehagen-effekten! Fy f… så skummelt – og så digg!!! I en hel episoden satt Lillemann som et tent lys med den rosa klossen i hånda og med øyne så store som tinntallerkner. Så beklager til alle besteforeldre og beskyttende familiemedlemmer; fra nå av blir det litt Drømmehagen når det røyner på og livet blir litt tøft i forkjølelsessesongen. Tror det blir folk av han for det…

Advertisements

3 thoughts on “Snørr og tårer

  1. Drømmehagen er helt innafor 🙂 Har reddet oss mange ganger fra å gå fullstendig fra vettet. Du er helt normal, har normale tanker…og jeg lover at det blir folk av han. Det ser ihvertfall ut som om det blir det av våre!Gøy å lese for du skriver så godt ♡

  2. Drømmehagen funker alltid. ALLTID! Dessverre vokser de det av seg. Så nyt det mens du kan 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s