Flink pike

Jeg har et problem. Et ganske stort ett faktisk. Det påvirker ikke bare meg, men hele familien min, og kanskje aller mest Ingeniøren. Jeg har slitt med dette i mange år, ja kanskje alle, og det ser ikke ut til at jeg kommer til å bli noe som helst bedre med det første. Jeg lider av et alvorlig tilfelle av FlinkPike-syndromet (FPs).

Å til en hver tid forsøke å gjøre alle til lags, se feiende flott ut, ha et skinnende hjem og det mest veltilpassede barnet er virkelig ikke en spøk, men en oppgave jeg av en eller annen grunn ser på som min, og min alene, i vår familie. Jeg går på julaftener, barnebursdager, innredninger, selskaper, helger og hverdager med ærefrykt og pågangsmot og forventninger like høye som skyline i New York. Jeg klikker i vinkel hvis jeg ikke rekker en avtale og er derfor notorisk ti minutter for tidlig ute, jeg får lett pustebesvær om det går et skall av neglelakken og jeg prioriterer snømåking over frokost for at naboene ikke skal tro at vi er sjuskete og late (jeg går jo tross alt bare hjemme). Når man er så hakkende gal så kan man spørre seg om det i det hele tatt var en særlig god ide å gå til anskaffelse av barn. For er det noe som garantert ødelegger både tidsskjemaer og nylagt neglelakk, så er det disse søte små.

En annen utfordring som dukker opp i forbindelse med den ugunstige kombinasjonen av FPs og små barn, er de andre mødrene. De du møter på helsestasjonen, i butikken, på babysvømminga eller på trilletur i skogen. De som sitter på kafebordet ved siden av deg og serverer sine små, håpefulle irrgrønn mat fra små glass med søte, hjemmelagde merkelapper laget på den nye Dymo-maskinen sin surret fast med grå hyssing. Det lukter hirse og linser og quinoa lang vei og det aner meg at ungen fikk servert en lettstekt organisk eggeplomme til frokost. Eplene er raspet og agurkene er hjerteformet, vannet stammer muligens fra Voss og flasken er parabenfri – eller hva den nå helst skal være. Vi er inne på et minefelt!

Jeg kommer aldri til å gå på «Lag hjemmelaget babymat»-kurs på Mathallen. Jeg kommer aldri igjen til å stå en hel formiddag å steke kjøtt, koke grønnsaker og nesten brenne opp motoren i en blender bare for at ungen min skal rekk tunge til meg, brekke seg og spytte ut alt han får i munnen. Jeg kommer ikke til å boikotte Nestle for Lillemann virkelig digger den ene yoghurten deres. Jeg ELSKER han som startet Ella’s Kitchen og jeg syns morsmelkerstatning fremstår som Guds gave til mødre med stort alenetidbehov. Jeg klarer ikke å være politisk korrekt og desperat mamma i samme veiv, og jeg syns det er supergøy å la Lillemann prøve nye matvarer og konsistenser. Jeg innrømmer glatt at jeg ikke kunne blitt mere glad da poden bikka fire måneder og vi kunne begynne med grøt. Og jeg innrømmer også gjerne at jeg satte han i barnestolen hans og dytta det inn med en skje. Jeg lot han ikke prøve selv, han satt ikke på mitt fang og jeg ga han en skje til om han brakk seg litt.

Jeg nekter å la meg knekke eller bryte sammen under presset fra Hjemmelagetmatmafiaen. Den lille Flinke Piken i meg prøver så godt hun kan å presse på for at jeg skal prøve en gang til, men det er altså helt uaktuelt. «Hvorfor skal sønnen min spise hjemmelaget mat når ikke vi gjør det?», sa Linda til meg en dag – og jeg kunne ikke vært mer enig. Lillemann suger i seg spaghetti og pesto når vi har det, han elsker fiskekaker og syns stekt kylling er ganske ekkelt. Erter kan vi bare hoppe og drite i å gi han, men svinekotelett derimot – det er smaskens. Så kombinasjonen med at jeg legger han ute i vogna for å sove uten babycall, jeg pusha litt på for å få han til å sitte, jeg går rundt i stua med han enda han ikke kan reise seg opp selv og har ønsket meg Brio-gåvogn til han, jeg lar han være i lekegrinda mens jeg gjør ting i andre rom og jeg gir han d-vitamindråper og ikke tran, kvalifiserer meg nok til prisen for årets dårligste mor nok en gang. Og den Flinke Piken i meg gråter…

Men så spør jeg meg selv; hadde jeg syns Ingeniøren var en dårlig far om han ikke hadde med mat til Lillemann en dag og improviserte med å kjøpe noe på butikken? Tenker jeg noen gang at han er helt ubrukelig som omsorgspersjon siden han ikke står og lager most mat på glass når han har et ledig øyeblikk? Syns jeg Linda er en elendig mor siden hun aldri har brukt stavmikseren sin? Jeg syns jo ikke det! Så kjære Lillemann, den Flinke Piken og Hjemmelagetmatmafiaen; dere er kanskje litt skuffa over meg, men her blir det ingen endring! Og takk og pris for sånne små bøker om barnet som mødre så flittig skriver i, for stemmer det ikke mamma – at jeg også syntes at all mat var god, bortsett fra den du lagde?

God mandag – nå må jeg ut og måke…

Vinter og snø...

Vinter og snø…

Advertisements

4 thoughts on “Flink pike

  1. He he – ingen hjemmelaget babymat her i gården heller. Prioriterte heller litt mer R&R (rest & relax) enn å lage noe som jeg fort fant ut at de ikke likte! Er det noe man ikke har flust av som mor så er det tid…

  2. Haaaaahaha!! Fylte du inn noe av dette etter at jeg kom?? Følte meg med ett litt tatt på kornet 😮 😀 Mihihi! Og hvis ikke, så ler jeg enda litt mer! Også likte jeg R&R. Og lider utvilsomt av en versjon av FPs, bare at jeg er minst ti minutter for SENT ute. Keep on blogging!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s