Når mammaperm blir pappaperm

En uke igjen til mammapermen heter pappaperm og jeg skal ut i den virkelige verden igjen etter over ett år hjemme. Jeg gruer meg. Jeg kjenner at jeg nesten er litt redd! Plutselig er det vanlige livet blitt skummelt og uhåndterlig – hvordan holder man voksne samtaler en hel dag? Tåler jeg fortsatt varm kaffe eller vil tunga bli skoldet ved første forsøk? Hvordan skal jeg klare å se Lillemann bare en sliten ettermiddagstime hver dag?

Jeg føler det faktisk litt som om jeg skal flytte fra gutta mine. At jeg nå er ferdig med mitt år, og da er livet med solstrålen min over. At han skal leveres tilbake eller noe sånt. Faktisk har jeg en slags sorg inni meg og en liten angst for ukene og månedene som kommer. Overgangen fra å være hemmafru, med ryddig hus og middagen klar til mannen kommer hjem, til å ha ansatte å veilede og dead liner å nå blir enorm. Og jeg som trodde det skulle bli helt grusomt å gå hjemme! Så hva har jeg gjort dette året for å holde motet oppe når det har vært -15 grader ute og man er isolert i heimen med en bitteliten baby? Eller når det regner så mye at du er overbevist om at barnet vil drukne i bilstolen på vei bort til bilen? Man lager leveregler og man trykker på kose-seg-knappen; ofte!

Ettersom vi lå litt lenger enn det som er vanlig på sykehuset og hadde mange netter uten barn sammen med oss, så kom jeg hjem med masse energi og en relativt uthvilt kropp. Jeg glemte jo helt at jeg rent psykisk var lett sentrifugert, så etter et par uker var det på tide å innføre noen mammarutiner, som jeg faktisk har klart å holde meg til hele året.
For det første skulle jeg dusje hver dag før kl 12. Dersom du ikke har barn, så virker det som en meget gjennomførbar og muligens litt unødvendig regel, men du verden så viktig det har vært for meg! Jeg har hatt Lillemann sittende i vippestol, i den tomme badebalja, inni dusjen sammen med meg, eller lett hypnotisert foran vaskemaskina. Noen ganger har jeg klart tidsgrensa med god margin, andre ganger har jeg gått ut av dusjen 11.57, men jeg har klart det – hver dag, hele året gjennom. Jeg har hatt nesten rene klær hver dag også, og neglelakk og minst maskara. Og det er ikke for å tøffe meg eller prøve å bevise noe som helst, det har rett og slett vært for å føle meg litt ovenpå og fresh selv.

Hjemme hos oss har vi hatt friske, avskårne blomster hver dag, hver uke, hver måned mens jeg har gått i permisjon. De dagene det butter litt i mot, alle planer går rett åt skogen, poden har feber og må ligge inne, det er for kaldt til å være ute eller du rett og slett ikke finner motivasjon til noe som helst og savner mann og venner og bare noen voksne å snakke med, så har man vertfall noe fint å se på. Så enkelt kan man gjøre det. For det er en kjensgjerning at man tidvis kan bli litt sprø av å synge sanger om bæsj og grøtspising mens man triller ball på femte timen. At det i løpet av en uke med snørr og feber blir ekstremt lite input for mor og at man formelig kjenner hjernecellene dø der oppe. Og det er i de øyeblikkene man skal se bort på de vakre blomstene, ta frem telefonen og avtale hyggelige ting med andre hjemmeforeldre i neste uke. For man må ha planer. Man må komme seg ut og man må nyte at man har disse fine dagene sammen med barnet sitt. Ja det er slitsomt og ja det er tidvis ekstremt ensformig, men for en vanvittig mulighet til å ta en pause fra det livet du allikevel skal leve i så utrolig mange år til, arbeidslivet. Så etter at gradestokken normaliserte seg i mars i fjor og jeg hadde begynt å skjønne både opp og ned på barnet, så begynte tidenes mest sosiale år for min del. Vi har hatt så utrolig mange fine gåturer i regn og snø, stekende sol og piskende vind, vi har spist både rolige og travle lunsjer med vakre og fine damer, jeg har fått et innblikk i pappapermisjonstiden (som fortoner seg veldig lik som mammapermen), vi har vært på babykino og laget tv-program, vi har hatt besøk og vært på besøk, vi har reist med tog til Stockholm og fly til Harstad, vi har rett og slett opplevd utrolig mye og jeg kommer til å savne alt og alle.

En viktig epoke er snart over og stafettpinnen skal sendes over til pappaen. Ingeniøren gleder seg masse og jeg unner både far og sønn denne tiden sammen av hele mitt hjerte. Og for å sette standarden har jeg i de siste ukene pøst på med det lille ekstra. Tror ikke vi har hatt så mye hjemmelaget mat med friske urter, bugnende blomsterbuketter og støvfrie gulv noen sinne. Og om jeg tenker meg skikkelig grundig om så gleder jeg meg jo litt til å ikke gjøre husarbeid, til å kunne sitte alene på bussen og tenke alle tankene mine ferdig og å slippe å finne på middag i tre måneder også…

P.S. Tar gjerne i mot tips til hvordan man løser opp magevondten og nyter å være tilbake i jobb igjen uten å miste helt fotfeste av dårlig samvittighet!

Sprutregn og innekos!

Sprutregn og innekos!

Advertisements

2 thoughts on “Når mammaperm blir pappaperm

  1. TAKK! Takk for at du har laget denne fine bloggen som jeg oppdaget i dag. Her var det så mange fine, morsomme og gode innlegg! Hurra!

    Jeg har desverre ingen råd, jeg sitter med den samme vonde magefølelsen selv. Feministen i meg har gått og gjemt seg – jeg vil gjerne være hemmafru lenge, lenge! Men hverdagen og regningen kaller.. De klarer seg nok bra i barnehagen og disse små, fine!

    Fortsett med bloggingen, der er bra greier det her!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s