Jobba på nu, damen!

Å være gravid er ingen sykdom. Langt mindre en selvfølge. For hele vårt samfunn er gravide kvinner en berikelse og et nødvendig gode som vi må tilrettelegge for så godt det lar seg gjøre. Alikevel virker det som graviditet i arbeidslivet omtrent er like uglesett som et alvorlig handicap og etter dagens artikkel i VG er jeg ikke overrasket over dette lenger.

At noen får seg til å si at «gravide sykmelder seg for lett» er over min fatteevne. Det er utelukkende legen, eventuelt i samråd med kvinnens jordmor, som sykmelder den gravide. Jeg har selv møtt flere kvinner som har tunge og vanskelige svangerskap, men med en arbeidsmoral helt uten sidestykke og en stolthet over å gå gravid i full jobb, ikke viker en tomme fra arbeidsplassen sin. Mange møter også for første gang en redsel for å ikke bli like verdsatt eller for å miste sin posisjon gjennom en lengere sykmelding, og derfor blir de ved sin lest til tross for smerter, kvalme eller andre svangerskapsplager.

Da jeg ble gravid var jeg av akkurat samme sorten. Jeg skulle stå i jobben min, 100% – jeg var ikke syk, jeg var i lykkelige omstendigheter. Nå skal det sies at jeg var et nervevrak uten sidestykke det første trimesteret. Jeg satt hjemme på kveldene og kunne knapt nok puste, jeg hadde omtrent ikke blund på øyet et sekund og jeg brakk meg bare jeg nærmet meg kjøleskapet. Alikevel var det kun tre dager i løpet av de første månedene at jeg måtte krype til korset og komme på jobb litt etter at jeg hadde sluttet å spy. Heldigvis var min arbeidsgiver svært behjelpelig og jeg fikk sove to ganger hver dag på den nyinnkjøpte sofaen på hvilerommet på jobben. Men en dag sa kroppen stopp. Jeg fikk svangerskapsmigrene, neseblødde meg gjennom en pakke Kleenex på vei til t-banen og fikk Karpaltunellsyndrom i hendene. Jeg klarte knapt å snakke med Ingeniøren på kvelden om jeg hadde vært fire timer på jobb og jeg gråt meg gjennom alle måltider. Jeg var altså ikke syk, men jeg følte meg faen ikke særlig frisk heller!

Det var da jeg også oppdaget Generasjonskløften mellom min mor og meg. Hun eeeeeeelsket jo å gå gravid og hadde tilsynelatende ikke ett eneste dårlig minne fra denne magiske tiden. At hun var 23 år da hun fikk meg, mens jeg var 33 tok det litt tid før hun innså. Og uten å undergrave hennes posisjon eller arbeidsinnsats på den tiden, så er det en vesentlig forskjell i det å være sekretær og det å være markedssjef. Jeg tror at arbeidslivets krav til kvinner i dagens samfunn er så vesentlig endret at vi ikke kan sammenligne mellom generasjoner. Vi jobber lenger, vi har mer ansvarsfulle jobber og vi har kanskje jobbet litt hardere for å bli gravide – nettopp fordi våre mødre stod på krava og sørget for at vi tok en god utdannelse før vi ble med barn.

At man da i tillegg, i all sin velvære av gravideplager, til støtt og stadig skal bli minnet på at man er i nettopp «Lykkelige omstendigheter» der man sitter og gulper i budsjettmøter med økonomisjefen eller diskuterer fremtiden med Daglig Leder – et møte du kanskje ikke husker at du har hatt en gang, timen etter at man har avsluttet, føles noen ganger utelukkende som hån. Jeg ønsket aldri å være en belastning for jobben min, jeg ønsket meg bare det «alle andre» fikk og hadde – et barn. En helere familie. Det var aldri mitt ønske å være borte fra jobben, men da jeg etter å ha pressa gjennom 30% jobbing siste måneden knakk fullstendig sammen etter en åtte timers arbeidsuke, satte Ingeniøren, jordmora og legen foten ned. Så kjære danske debattanter og andre besserwissere – det var ikke jeg som sykmeldte meg, det var støtteapparatet rundt meg som har som ansvar for å ta vare på den gravide når hun ikke klarer det selv, som gjorde det. Og jeg er så uendelig takknemlig. De aller siste ukene før jeg ble mamma klarte jeg å ta det helt med ro og bare kjenne på gleden over å være gravid. Og hadde de ikke satt ned foten hadde jeg muligens født enda tidligere, og hvem vet hvordan det hadde gått med Lillemann da? Kanskje hadde kampen for å være som alle ikkegravide vært helt bortkastet og fullstendig unødvendig.

Så kjære gravide kvinne – lytt nå for all del til deg selv og kroppen din. Vær ærlig overfor legen og jordmora på hvordan du har det. Og ikke føl skyldfølelse for at du er gravid – for om ingen blir gravide, hvordan skal det da gå med arbeidslivet etterhvert?

Advertisements

3 thoughts on “Jobba på nu, damen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s