Ut på tur – skikkelig sur!

Jeg har blitt et slags slangemenneske! Det er helt sant! Det er akkurat som om angsten for fire timer i bil med hylgrining har fjernet noen ribbein og strukket noen muskler. Jeg klarer vertfall gi flaske, finne en smokk langtvekkistan og trylle frem Marie-kjeks fra stellebaggens mørke dyp fra passasjersetet, uten å ta av meg selen. Noen som sa SuperMamma?

Det er virkelig ingenting som setter forholdet mellom mann og kvinne så til de grader på prøve som barneskrik. Og barneskrik inni bil er kanskje det absolutt værste. Som Ingeniøren så tørt sa på Ingeniørens vis etter en times Sinnataggshow i baksetet i dag; «Det er jo så veldig høyt vet du!» Og det har han så veldig rett i. Det er helt sjukt høyt. Og man kan drive på så sjukt lenge! At ikke barnet bare kan hvile hodet inntil barnesetet, lukke øynene og sove litt? Det er jo langt over leggetid, han er trøtt som en ullsokk og nylig fyllt opp av både mat og drikke – det må da kunne gå an å bare slappe av litt?

Men det gjør det altså ikke. Lillemann har stort sett aldri vært særlig glad i bilkjøring. Det startet allerede på vei hjem fra sykehuset. Et av våre livs aller største øyeblikk ble brutalt ødelagt av illsint spedbarnsgråt, sprutrød baby og bæsj i hele den fine, alt for store vinterdressen. Det ble etterhvert så ille at jeg rett og slett ikke kjørte noe sted. Det var altså et sant lite helvete bare vi skulle i butikken, han sovna ikke litt en gang og jeg gikk tom for sanger å synge og lyder å lage. Å være oppmuntringsråd fra førersetet er verken spesielt morsomt eller særlig trafikksikkert. Å kjøre til hytta ble et mareritt uten sidestykke. Ingeniøren med innbitt, låst blikk på veien, Lillemann i et forsøk på bro i barnesetet, Bikkja pesende i bagasjerommet og meg, med tårer i øynene, vondt i hjertet og med skingrende stemme der jeg vekselsvis kjeftet på sjåføren og sang en spontan barnesang på en helt ukjent melodi så høyt jeg bare kunne. I fire timer. Fra dør til dør. I ettertid tror jeg vi muligens var rimelig nære skilsmisse på disse turene.

Man mister altså totalt evnen til å kommunisere i kampens hete. Man glemmer at det er oss mot dem, foreldre mot barn. Man glemmer at man elsker hverandre, at man har ønsket seg denne familien, at man er på familieferie og egentlig skal ha det veldig hyggelig. Og så kommer man endelig fram til hytta. Tusen ting lempes ut av bilen, barnet smiler som en sol, Bikkja hopper fra lyngtue til lyngtue og vips så er den der; Hyttekosen. Det knitrer i peisen selv om det er august og 23 grader ute, men det er sånn det skal være på hytta. Og om to dager skal tusen ting inn i bilen igjen og mor skal synge sanger hun ikke kan mens hun snor seg rundt som et lite slangemenneske. Og på mandag er alle enige om at det var en fin tur og man begynner å planlegge neste helgs ferd bort fra hjemmet. Man kan jo lure på om vi ikke er helt riktig skrudd sammen…

30 sekunders hytteharmoni...

30 sekunders hytteharmoni…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s