Ny dag, nye muligheter

Etter ett år i sakte tempo og med en nyervervet evne til å puste med magen var sjokket for småbarnsmoren rimelig stort da hun plutselig befant seg på bussholdeplassen i stummende mørke kl 06.49 i dag tidlig. Bussen føltes litt for full og litt for sterkt opplyst, tårene brant i øyekroken og den lille klumpen i magen vokste seg bare større og større. Hvordan i all verden skulle denne dagen bli?

Kort oppsummert så gråt jeg sånn ca. hvert tiende minutt frem til klokken 9.20. Da begynte den delen av hjernen, som har ligget i dvale i godt over ett år, så smått å våkne til liv, og endelig begynte jeg å forstå at jeg kan komme til å klare dette nye konseptet; working mom. Det er virkelig ingen tvil om at ammetåka på langt nær har sluppet taket, og det til tross for at jeg sluttet å amme for over fire måneder siden, men ellers er faktisk verden der ute skremmende lik den jeg forlot. Riktignok har jeg fått en hel del nye kolleger, kontorlokalet er totalrenovert og jeg har ny arbeidsplass, men ellers må jeg si at jeg er sjokkert over hvor lite som har endret seg. Gamle damer står fortsatt midt i døråpningen på t-baneperrongen og sperrer veien for de som skal ut av vognene og mannen med kaffeånden står akkurat litt for nære til tross for at det er mer enn nok plass på stasjonen. De fjonge damene fra Bjørnsletta snakker fortsatt litt for høyt og tar overraskende mye plass, og studentene fra BI har enda ikke forstått at snøslaps og UGGs ikke går spesielt godt sammen.

Og midt oppe i alt dette befant altså jeg meg, med bomullshue og lett panikk. Jeg kom meg gjennom dagen og har aldri gledet meg mer til å komme hjem. Jeg har sjeldent vært så sorgtynget over at en unik periode i livet mitt er over. Og jeg har nok neppe hatt så godt av å ta det store steget ut i verden igjen. Jeg ble belønnet med store smil og våte kyss, hjemmelaget lapskaus og en plaskedusj av boblebadevann. En liten mann sovnet på brystet til mamma etter litt Barne-TV i stua og flaske i kosestolen. Og da jeg listet meg ned igjen lå jaggu både Bikkje og Ingeniør og sov de også… Velkommen hjem, mamma – vi har savna deg!

Og i morgen venter atter en dag, med ny busstur og nye muligheter – og litt gjennvunnet frihet! (for det er virkelig ganske digg å gå på do alene igjen…)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s