Finn din egen Urkvinne!

Vi er inne i en ny tidsalder; de naturlige fødslers epoke. Av en eller annen grunn skal man i disse dager finne sin indre Urkvinne, og i og med at svært få av oss finner henne på jobben, så ser det ut til at vi velger å lete etter henne når vi er i vårt mest sårbare, smertefulle og nedverdigende sted i livet – når vi føder. Som om ikke det er fælt nok fra før!?!

I det siste har flere av mine nærmeste venninner, og meg selv, meldt oss på fødestatistikken og skjenket en ny liten verdensborger til samfunnet. Og stadig oftere føler jeg at jeg hører mantraet «Jeg ønsker virkelig å føde naturlig. Jeg vil så gjerne være til stede hele fødselen!» Tro meg – du går ikke akkurat glipp av at barnet ditt blir født om du takker ja til litt droger! Jeg er klar over at det i de aller fleste tilfeller ikke er nødvendig med verken epidural eller andre hjelpemidler, og det er klart at det kan gi både senskader og lengere fødsel; men fy f…. som jeg digger han som kom på ideen om at man kanskje ikke trenger å ha det så vondt når man setter et nytt, lite menneske til verden!

Da vannet mitt gikk, var det fortsatt fire uker til termin og fødebaggen var over hodet ikke pakket. Jeg våknet kl 03.00 på natta og var svært i tvil om jeg var i fødsel eller om jeg rett og slett opplevde et meget sjeldent tilfelle av akutt inkontinens. Etter å ha Googlet en times tid vekket jeg Ingeniøren og sa at jeg trodde det skjedde noe. Han svarte med å snu seg over på den andre siden og sove videre… Den fatale feilen lå i bruken av ordet tror, jeg gjør ikke den igjen!  I stedet gjorde jeg et nytt forsøk og etter en liten time satt jeg og småskvetta fostervann på vei inn til sykehuset. Jeg var selvsagt skråsikker på at jeg var ei av disse damene som kom aaaalt for tidlig inn til føden og at vi kom til å bli sendt hjem etter et par timer. Sånn gikk det altså ikke. I stedet for små, skjeve smil og lett risting på hodet ble vi møtt med riemålere og jeg vet ikke hva, og før jeg visste ordet av det stod det ei jordmor foran meg og uttalte den sjukeste setningen jeg noen gang har hørt; «Kan jeg få lukte på bindet ditt?». Det var som om tiden stod stille da jeg med vantro i blikket ga henne det hun ba om. Der og da bestemte jeg meg, igjen, for aldri å bli jordmor, og Urkvinnen min krympet seg der hun satt på en liten krakk i hjørnet.

Det var seks timer siden vannet gikk og 24 timer senere skrek jeg etter hjelp mens Urkvinnen hånlo fra lenestolen sin. Som jordmødre flest tilbød også min (den femte i rekken – ble seks før vi var i mål) meg akupunktur. Akkurat som tre nåler i panna skulle hjelpe meg nå! Jeg spøy som en gris og banna som en bryggesjauer, grep tak i Ingeniøren, så han dypt inn i øynene og med min groveste, mørkeste og skumleste stemme sa jeg de bevingede ord «Skaff meg epidural – NÅ!!!» Schmikk – schmakk så var drenet på plass og etter sjokkerende kort tid gikk jeg fra bro til bue og sank så dypt ned i fødesenga som man kan. Ingeniøren kom tilbake fra pølsepause med løkånde og colabrus, og møtte ei smilende kone som holdt show for de ansatte og nøt noen sårt tiltrengte timer hvile. Ingen hadde sett at Urkvinnen hadde låst seg inn på badet.

Og som om ikke nedverdigelsen ved å la andre i det hele tatt vite at man har på seg bind er stor nok, så skjedde det som skjer når man har født alt for lenge – man topper jakten på Urkvinnen med å bæsje på seg foran et helt team med fremmede og med blikket festet på sin elskede. Man sikler og stønner, gråter og vræler og hele sjela vrenges og vris opp. Og midt oppe i dette vil man altså lete etter Urkvinnen i seg – og bevise hva da? Er det ikke mer enn godt nok det du allerede opplever? Har jeg født dårligere enn andre fordi jeg takket et høylydt ja til litt hvile midt i mitt 36 timer lange maraton? Er jeg mindre kvinne siden jeg måtte klippes opp og få hjelp av en sugekopp og en lege som tok spenntak mellom beina mine? Min Urkvinne var så visst til stede under hele min fødsel, selv om hun gjemte seg og ikke syns det var noe særlig moro. Kanskje jeg har en dårlig og litt feig Urkvinne, men en ting er helt sikkert; jeg trenger ikke møte henne en gang til! Jeg har ikke behov for telys, røkelse og nåler i hodet. Jeg ønsker ikke føde i et badekar i stua med hele familien nynnende ved siden av meg.

Ære være dere som føler det er rett og kjenner dere trygge på det, men kan dere gjøre meg en tjeneste? Ikke snakk om det å føde uten smertestillende som en naturlig fødsel, og degrader oss andre til juksefødere. For min fødsel er ikke noe dårligere enn din! Og den var helt naturlig for meg.

Babyføtter

Advertisements

12 thoughts on “Finn din egen Urkvinne!

  1. Hei!

    Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.

    Hilsen Magne i VG

  2. Grattis med barn!

    Er det så farlig hva andre sier da ? Haters gonna hate uansett hva du gjør. Dem om det 😉

  3. Må si det var dagens smilerynke frembringer! Skikkelig artig skrevet, likte spesielt delen med urkvinnen som gjemte seg på do! Selv om jeg ikke hadde epidural når jeg fødte min lille frøken. Henger det mer sammen med at innen jeg fikk somlet meg til sykehuset, kremt blant annet fordi samboen skulle fikse seg på håret og smøre seg matpakke mens jeg lå på sofaen med rier, var det for seint for epidural og andre medisinske cocktails da jeg var innlosjert på føden! Men jeg syns vel egentlig vi damer er litt for flinke til å si at slik og son bør det gjøres. Spiller vel liten rolle tenker jeg, med eller uten epidural og annen hjelp, så lenge mor og barn kommer seg velberget gjennom fødselen. Og far på sin side ser grei ut på håret mens han spiser pølser mellom slagene! Ha en fortsatt fin onsdagskveld!
    Sigrun J. Karbu

  4. Drugs er digg. Simpel as that. Elsk deg selv, din baby og din anestesilege. Urkvinnen din fikk jo ungen helskinnet ut, hva mer kan man forvente? Bra jobbet!

  5. Har prøvd en fødsel med og en uten epidural. Jeg ville heller tatt keiserknitt uten bedøvelse enn å føde vaginalt uten bedøvelse. Hele kroppen rives i stykker og man kan ikke annet enn å skrike (og bli hysjet på!). Og- for de som tror at det å skrike er noe spesielt eller hysterisk. Hvem ville ikke skreket hvis de fikk kroppen revet i to på midten og alle andre bare sto og så på? Ingen menn ville tålt noe i nærheten, og de ville vært sykemeldt i fleng under hele graviditeten. Godt skrevet, og kjør på med medikamenter. For maken til smerte finnes ikke.

  6. Morsomt skrevet. Da jeg skulle føde for andre gang syntes jeg ikke riene var særlig vonde. Tror jeg hadde rier i 4 timer før vi reiste til sykehuset. Og da vi kom fram tok det 20 minutter og med et lite trykk var gutten ute. Han gav fra seg 2 små skrik og var stille resten av dagen. Drømmefødsel. Da nestemann kom var det ikke like morro. 🙂

  7. Men rakk nå heller ikke ned på de som har enkle fødsler og ikke trenger smertestillende! Ja, jeg har hatt to flotte, naturlige fødsler. Uten smertestillende. Det funka for meg, og jeg hadde ikke behov for noe annet, selv om jordmora maste for å få meg til å sniffe lystgass mot min vilje. Så ja, jeg ønsker enda en naturlig fødsel, denne gangen faktisk i et badekar i stua med familien rundt meg. Men jeg rakker ikke ned på de som trenger smertelindring og assistanse ved fødsel, selv om jeg forteller om mine opplevelser! Tenk så deilig for kommende førstegangsfødende å vite at det ikke nødvendigvis er dritvondt og forferdelig!! På samme måte kan jo du fortelle om din opplevelse uten å rakke ned på meg og mine opplevelser. Jeg er ikke gal eller ekstrem bare fordi mine fødsler er enkle. Det bare er sånn!

    På den andre siden, så føler ikke jeg meg mindre «naturlig gravid» selv om jeg trenger hjelp, smertelindring og assistanse pga ekstrem kvalme og bekkenløsning under mine graviditeter. Kanskje du var heldig og klarte deg uten det? Heldigvis er vi alle forskjellige, på alle mulige måter. Tenk så kjedelig hvis ikke!

  8. Jeg tror det er viktig hvilken innstilling man på forhånd har til å føde; avslapning og mestring er stikkord. Kjemper man imot og ligger der livredd har man ihvertfall ingen kontroll, men møter man riene og fokuserer på å puste seg igjennom dem kan fødselsforløpet oppleves helt annerledes. Gaping og skriking og banning hjelper ingen, og ihvertfall ikke barnet, som er avhengig av nok oksygen gjennom mor. Å planlegge fødselen på forhånd, og si at man vil ha «alt» av smertestillende er et dårlig utgangspunkt. Man risikerer heller å forstyrre og forlenge – og komplisere fødselsforløpet. Barnets beste bør være i fokus så langt det er mulig, det burde jo være motivasjon nok til å prøve å føde med minst mulig smertestillende.

    • Jeg tror det er en stor forskjell på å planlegge at man vil ha «alt», som du skriver, og på å være åpen for alt (være seg akupunktur eller epidural), som f.eks. jeg var.
      Mange opplever også at åpningsfasen går fortere ved hjelp av smertelindring, da man faktisk evner å ikke jobbe mot riene, men med.
      Jeg tror svært få fødende kvinner har noe annet enn sitt barns beste i fokus, enten man er åpen for medisinsk smertelindring eller ei… Det er ikke sånn at dersom man åpner for å bruke enkelte medikamenter så ber man om å bli fullstendig neddopa med alt som finnes!

  9. Sjit , skal si det sitter løst å ta ord i verste mening.
    Fødsel er fødsel. Og intet annet enn en bragd en urkvinne verdig. Uansett.
    Bra jobbet, Janne! For en nydelig sønn, og for at du deler av det mest sårbare i livet ditt med en snert og humor som åpenbart ikke er alle forunt. Keep up with the good work, kvinne av type ur:) Klem K

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s