Klare selv!

Jeg har alltid blitt fortalt, og trodd på, at jeg kan klare alt jeg vil. Jeg fikk verktøykasse da jeg var liten, fikk prøve meg i snekkerbua til bestefar og lærte å lese på melkekartongen på kjøkkenet til mormor da jeg var fem. Jeg hjalp mamma å legge gulv og pappa å lage mat. Jeg var på toppen av næringskjeden – jeg var jente og stolt av det!

Jeg er fortsatt stolt. Dritstolt! Men ettersom jeg har blitt eldre har jeg måttet komme med noen innrømmelser, overfor både meg selv og mine nærmeste. Det finnes ting jeg aldri kommer til å få helt snøring på. Vertfall fem. Jeg greier ut;

1. Det helvetes videokonferansesystemet! Uansett hvor mye jeg prøver, hvor mange små eller store lapper som legges ut, hvor mange piler, merker, gjennomganger eller tapre egne forsøk jeg utsetter meg selv og den grusomme maskinen for, så får jeg det altså aldri til! Det går ikke! Og jeg som til og med pleier å lese bruksanvisninger og generelt syns jenter som ikke mestrer tekniske hjelpemidler er teite! Jeg gremmes så til de grader og beklager overfor mitt eget kjønn hver eneste gang. Overkompenserer med å være ekstremt løsningsorientert på kopimaskina i stedet.

2. Mengdeforhold ved koking av ris. Jeg husker altså aldri hvor mye vann det skal være, om det skal være mer eller mindre ris eller om lokket skal være på eller av. Hos oss koker Ingeniøren ris. Det blir best sånn.

3. Strikke. Altså, dette kan jeg. Eller – jeg kan prinsippet. Lærte det til og med skikkelig tidlig! Det hjelper ingenting. Det eneste jeg kan strikke er skjerf, og ikke en gang de blir særlig jevne eller spesielt fine. En gang skulle vi, av alle ting, strikke et blokkføyteetui på skolen. Jeg vil ikke en gang begynne på hvor idiotisk tanken på at små barn (og mange på en gang!) absolutt skal spille blokkfløyte, det er jo bare absurd! God ide 70-tallet! Uansett – mitt blokkfløyteetui lignet mistenkelig på en svært ferm og sensuell kvinne, og mamma lo så hun holdt på å dette av kjøkkenstolen da jeg kom hjem med det. Mulig litt av strikkegleden forsvant allerede med det etuiet, men det sier historien lite om.

4. Pirkearbeid. Jeg mister fokus etter omtrent ett nanosekund om jeg blir tvunget til å drive med enhver form for pirkearbeid. Dette kan være alt fra kakepynting, maskeringsteip (det blir alltid for dårlig, og Ingeniøren blir litt skuffa selv om han ikke sier noe), pomponlaging (gikk på en smell til Lillemanns dåp), familiealbum, sokkebretting og ellers alt sånn smådill man får kjøpt på Panduro og sikkert bør elske, men som jeg får lett utslett av. Bruk av drill derimot; bare si fra, så kommer jeg!

5. PIN-koden på Statoil-kortet. Selv om jeg syns det er litt kult å fylle diesel (tok lappen for fire år siden), og aller helst i høye hæler, så kommer altså den bedritne PIN-koden aldri til å feste seg. Det er bare å innrømme det, jeg har en for snill mann… Det tok nemlig to år fra jeg tok lappen til jeg fylte drivstoff…

Jeg er ikke stolt over å ha kapitulert og resignert, men jeg nærmer meg 35 og ser ikke lenger helt poenget i å skulle kunne absolutt alt. Jeg vil mye heller stå og gjøre ferdig gjerdet vårt hjemme når to av nabolagets tenåringsjenter går forbi, og med stor innlevelse kunne vise at man kan sage med fransk manikyr – det ene ekskluderer ikke det andre! Jeg vet ikke om de syns det det var like kult som meg, men jeg var ganske stolt! Så mamma, det funka – jeg kan gjøre det jeg vil, det er bare enkelte ting jeg ikke vil gjøre!

 

statoilkort2

 

Har du kapitulert og funnet ut at det er ting du helst ikke vil drive med?

Advertisements

2 thoughts on “Klare selv!

  1. Da er det offisielt: dette er min nye favorittblogg! Ramlet over den via en Facebook-venn (noe sier meg at vi ferdes i delvis samme kretser), og jeg kjenner meg igjen i så mye av det du skriver. Med en liten en på 5 måneder i hus, innser jeg at jeg kommer til å kjenne meg igjen i flere av de tidligere (og fremtidige?) innleggene dine etterhvert også 🙂

    Dette innlegget var intet unntak. Jeg lo så poden kikket skremt på mamma’n av blokkfløytetrekkbeskrivelsen din. Selv har jeg litt samme erfaring, men vi måtte strikke sovepose til en valgfri bamse. Det hjalp ikke at jeg tok den minste bamsen jeg kunne finne, det endte med at mamma strikket den ferdig for meg etter fem opprekkinger … Og riskoking ER vanskelig! Det, og å finne ut hvor mye spaghetti som skal kokes per voksen. Det lærer jeg aldri! Og hvilken vei skal jeg skru for å senke temperaturen på radiatorene igjen …? Hadde ikke vært så himla vanskelig å ha tall på bryteren som kunne indikere hvilken vei som ga hhv mer og mindre varme, vel?! (I følge min ingeniør(!) er det helt åpenbart hva som er hvilken vei …).

    Gleder meg til ytterligere skriblerier fra deg!

    • Herremin, så hyggelig Hege!!!
      Noe sier meg at vi er fra samme kommune…

      Flere mer eller mindre vellykkede øyeblikk i mitt liv blir nok rundhåndet delt ut i tiden fremover og jeg lover å holde svært lite tilbake!

      Ha en strålende dag!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s