Spiderman my ass!

Hvorfor er det opplest og vedtatt, hugget i stein og nærmest nedfeldt i grunnloven at gutteklær skal ha dritstygge trykk av Spiderman, Cars og Angry Birds på seg? Hvorfor i all videste verden skal Hello Kitty være på absolutt alle småpikers truser og trøyer? Og hvorfor kan jeg ikke få kjøpt et gulvteppe en gang uten at det medfører fisker eller biler eller kanskje aller verst; veier – på barnerommet? Og hvorfor kan man ikke si at man har tenkt å stå mot presset så lenge man klarer uten at alle andre skal humre i skjegget og se medfølende på deg?

Da jeg vokste opp, var det i en post 70-tallsperiode, der min lett rødstrømpebekledde mor gikk for kjønnsnøytrale barneklær og relativt strenge regimer hva angikk hvilke leker og underholdningsrutiner vi hadde innenfor husets fire vegger. Jeg fikk Barbie, men da var My Little Pony utelukket. Det fikk holde med en plastikktøyseleke. Jeg hadde dog arvet mammas Barbie fra 60-tallet med kort hår, harde plastøyevipper og hjemmestrikka kjoler. Jeg hadde også min mors gamle lyseblå og hvite Singer-dukkevogn, og utakknemlig som jeg var, så var jeg nok litt skuffa. Jeg var relativt veloppdratt, så utad var jeg stolt over den tro kopien av den kjente vogna og den kothåra minikvinnen, men inni meg var det et lite menneske som var litt lei seg for at man ikke kunne rugge dukken i søvn eller gre det lyse, lange håret som var varemerket på 80-tallet… På rommet mitt hadde jeg hvit tapet med grønne striper, brune fotformsko og, som tidligere nevnt, verktøykasse.

Men det er ikke gøy å være annerledes. Det er ikke gøy å ha det rareste rommet, selv om det er kjønnsnøytralt og praktisk. Det er ikke gøy å alltid forklare hvorfor du har en leke, og ikke bare være glad i den. Så på ett tidspunkt snudde det. Jeg fikk tapet med Kirsebærtrær med rosa blomster, rosa sengesett og rosa kontorstol. Jeg fikk verdens vakreste Barbie med laaaaangt, platinablondt, bølgende hår, milevis fra min kommunebrune, bøllestrie sveis. Og kjøpeklær. Massevis av kjøpeBarbieklær – og sko! Jeg fikk sette bort sykkelen jeg hadde arvet etter mine 10 og 16 år eldre brødre og trille av gårde på min splitter nye, DBS Pikesykkel. Rosa selvsagt. Og jeg var bare stolt!

Så hvordan angriper jeg dette selv nå? Jo, jeg tvinger sønnen min til å ha leker utelukkende lagd av tre med riktig pedagogisk fokus. Det finnes ikke et batteri i mils omkrets og Lillemann blir litt redd når han oppdager at ting kan lage lyd… Alikevel hiver han seg over røde bilgarasjer som uler og blinker og innerst inne vet jeg vel at han ville elsket omtrent alt i Fisher Prise-hylla, men jeg klarer det ikke! Jeg klarer ikke få huset fylt opp av plastikk og saker som går i stykker om du bare ser litt hardt på de. Og jeg orker ikke møte blikket til en Angry Bird hver gang jeg møter sønnen min når jeg kommer hjem fra jobb. Så jeg gjør som min mor; jeg setter hardt mot hardt og bestemmer så lenge jeg kan. For uansett hvordan man vrir og vender på det, så er jeg eldst, og den eldste bestemmer! Så Lillemann går i pene, lyseblå og beige, mørkeblå og brune klær og lekegrinda etter min mor er fylt opp med riktige leker og gode bøker, og jeg tror ikke han lider den minste nød. Jeg har overlevd helt fint, om enn med litt sære meninger. Men for å si det sånn – jeg har til dags dato fortsatt ikke eid en My Little Pony, så den eldste bestemmer litt fortsatt!

Om man bare kunne fått en sånn en...

Om man bare kunne fått en sånn en…

Advertisements

2 thoughts on “Spiderman my ass!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s