Min indre krig

Vårt nye liv med hjemmepappa og jobbemamma er på vei inn i sin fjerde uke, og selv om jeg gjerne skulle sagt at det går som på skinner, så kan jeg ikke legge skjul på at vi har enkelte startproblemer og voksesmerter. Heldigvis har jeg sluttet å gråte hver dag og jeg merker at hjernecellene har begynt å våkne til liv igjen, men hverdagen bærer preg av ekstremt kjedelige rutiner og svært tidlige kvelder. Skal det virkelig være sånn her?

Jeg har åpenbart trodd at livet mitt sluttet den dagen jeg begynte å jobbe igjen, og at vi skulle levere tilbake Lillemann et eller annet sted, for jeg har helt glemt å planlegge fremtiden! Fra å ha hatt full kalender flerfoldige helger fremover i tid og 1000 ting på plakaten hele uka, tilbringes plutselig dagene på jobb eller i heimen. Det eneste avbrekket er på offentlig kommunikasjon to ganger om dagen og den friske lufta lungene får ferten av er den jeg utsettes for mellom T-banene på Majorstua i 16-tida. I det jeg går inn døra hjemme begynner et instantmammaliv hvor all kjærlighet og varme skal fordeles utover knappe 90 minutter. I løpet av den tiden skal det spises middag og grøt, det skal bades, lekes litt, tenner skal pusses, liten kropp skal koses med og før klokka er halv syv ligger det aller viktigste mennesket i livet mitt og sover. Og drøye tre timer senere er det min tur, og snart gryr det av ny dag og en liten, stuptrøtt mamma begynner dagen mens resten av familien sover søtt.

Denne helgen har mange tusen mammaer og pappaer sendt inn søknad om barnehageplass til sine små, superviktige mennesker. Vi har veid for eller mot, opp og ned, og til slutt bestemt oss for den taktikken og den barnehagen vi har mest tro på. Vi er på vei til å innrullere våre håpefulle i en rutine og et system som ikke slutter før de er pensjonister. Fra høsten av skal matpakker smøres, sekker skal pakkes og små føtter skal småløpe etter lett stressa voksenføtter fordi mamma skal i et møte og pappa må unngå køen. Det blir ikke lenger rom for lange, sakte morgener eller bokstund i senga en regnværsdag. Min lille prins må venne seg til å bli vekket hver dag og jeg må venne meg til å være blid før sola har stått opp. Jeg vet at jeg har bedt om det selv. Jeg er klar over at det er mitt eget valg å ha både barn og karriere, men jeg var ikke klar over hvor feil det kan føles!

Jeg tror jeg blir en bedre kone og en lykkeligere mamma av å ikke bare ha de to rollene. Å bruke hodet, føle at jeg mestrer mer enn å skifte bleier skikkelig fort og drikke varm kaffe gir meg en ekstra dimensjon i livet som gjør meg og familien min godt, men når jeg sitter på bussen om morgningene så føles det alikevel så feil. Jeg pakker veska og drar fra den viktigste jobben jeg noen gang kommer til å ha, og er ikke hjemme igjen før det lir mot kveld og dagen er over. Jeg har litervis av dårlig samvittighet for begge gutta mine, over mitt dårlige humør, korte kvelder, lite initiativ og store gjesp. Men nå skal jeg ta meg sammen. Jeg skal begynne å trene, jeg skal planlegge utflukter, turer og middager i helgene, jeg skal være mer engasjert i mannen min og hans hverdag, jeg skal ringe minst ei venninne i uka og jeg skal være mer tålmodig med Lillemann selv om jeg er stuptrøtt. Og hvis jeg er riktig heldig så får jeg besøk på jobben av mine to fineste et par ganger til før pappapermen er over…

Lillemann på besøk på mammas jobb

Lillemann på besøk på mammas jobb

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s