So ro, Lillemann – nå MÅ du sove!

I går skjedde det – kveldsroen forsvant, og nå er jeg redd for at det er for bestandig. Vi har vært lykkelig uvitende om hvor heldige vi faktisk har vært med soverutinene til den lille Superhelten vår, men nå er nok de enkle kveldene over; Lillemann har funnet ut at det går an å reise seg opp i senga!

Jeg er ikke sikker på om han er smart, lat eller bare lett bedagelig anlagt, men min sønn har altså helt fra han ble født vært noe bakoverlent hva angår fysiske utskeielser. Han ble eitranes forbanna da vi la han på magen (og blir det strengt tatt fortsatt), han syns krabbing er helt tøysete og han har altså, uten å tenke noe mer over det, akseptert å legges og bli liggende i senga, men nå er den æraen over. Og tålmodigheten til mor og far får prøvd seg på et helt nytt nivå merker jeg! Og samtidig så svulmer hjertet mitt litt av stolthet, for der står han jo! Verdens lykkeligste lille mann leverer over smokken som tegn på at han er ferdig med den kjedelige sovinga og strekker de små armene sine opp til meg med sitt aller største smil som frimerke. Så stolt, så glad og så forbanna irriterende…

For han fungerer jo som en slags strikk! I det jeg har klart å bende kroppen ned i en så godt som liggende posisjon, så tar det nøyaktig 15 sekunder før han står og roper på meg igjen. Og man vil jo bare at han, og alle andre i familien, skal få litt ro og hvile. Dessuten sov han jo som en liten prins for en halv time siden – så hvorfor ikke nå? Jeg trekker frem alle triksene som har funket det siste året; ligge litt i armkrok, på magen til mamma, i senga mens man blir behørig strøket totusen ganger over rygg og hode. Ingenting fungerer. Bikkja piper og vil ut og jeg innser plutselig at jeg sitter og rugger sønnen min mens jeg nynner på overturen til Schindlers Liste! Så når jeg relativt sliten og lei går opp for niogførtiende gang og Lillemann står der like fornøyd og rister på både hodet og hele kroppen når jeg spør om han ikke vil sove litt; da kapitulerer jeg. Det går jo ikke an å holde seg alvorlig og mammaete en hel kveld!

Så da triller den fineste lyden jeg vet om inn i øregangene mine, og Lillemann og mamma ler så vi må sette oss ned på det kalde soveromsgulvet. Pappa lager en ny flaske med melk og det fnisete tospannet kryper inn under mammas dyne i Foreldresenga, og midt i en liten klage, eller kanskje det var en historie, så sovner det lille mennesket. Trygt inntil mamman sin som føler seg som verdens heldigste og minst standhaftige mor på en gang… Jaja, i kveld skal jeg gjøre det riktige. Tror jeg. Hvis han bare ikke gråter så fælt så…

Min lille soveengel

Min lille soveengel

Advertisements

4 thoughts on “So ro, Lillemann – nå MÅ du sove!

  1. Jeg syns du gjorde det riktige i går jeg, Janne:) (Men husker godt hvor gal man blir i den perioden der!) Blir inspirert av å lese bloggen din! Klem fra Linn

    • Tusen takk for støtten, Linn!
      Er ikke alltd like greit å være konsekvent når mammaarmene skriker etter holde rundt den lille erobreren! 🙂
      Også så hyggelig at du leser og blir inspirert!!! Stas!

    • Åpenbart har min sønn litt kort hukommelse, for jeg tror jaggu han glemte hvordan han skulle reise seg opp allerede i går kveld!
      Sov fra 18.30 og sov fortsatt da jeg gikk på jobb i dag rett før kl 07.00, så noe funka!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s