Pappapermbetraktninger

Vi er fem uker inn i pappapermen og mammahjertet svulmer av stolthet og gråter over fraværet. Å reise fra hjemmet og det sovende lille barnet er like tungt hver morgen, men å komme hjem til gledeshyl og feststemte middager er intet annet enn en stor glede. Å frarøve mannen og sønnen min denne muligheten kunne ikke falt meg inn, og jeg blir så sinna når jeg vet at det kan bli en realitet i fremtiden.

Jeg er klar over at det argumenteres for at familienes frihet er det viktigste og at mange menn har store utfordringer med å være borte fra arbeidet fordi familien totalt sett taper penger om far er hjemme på redusert lønn. Jeg er også klar over at mange arbeidsgivere ikke løfter en finger i smidighet for å løse pappapermen på en måte som er til det beste for arbeidstaker og hans familie. Ei heller oppfordres det til at man er borte; det gjengse er vel heller det motsatte. At folk flest føler det er helt greit å spørre meg om jobben til Ingeniøren syns det er greit at han er hjemme, sier alt om hvor lite naturlig og normalt det er at også mannen er hjemme når en familie blir flere. Det var ingen som spurte mannen min, eller min arbeidsplass for den saks skyld, hva de syns om at jeg skulle være borte et år! Som en nær venns far sa en dag da både jeg og hans svigerdatter gikk gravid; «Det er jo helt forferdelig for jobbene til gutta når de nå absolutt må være borte de også!» Hos min sjef stod selvsagt jubelen i taket vil jeg anta! «Yes – markedssjefen vår er gravid og blir borte ett år!!! Fett!!! Skal vi feire i dag eller i morgen?»

Jeg er fullstendig klar over at det er lettere å sette inn en vikar for ett helt år enn for noen uker, men for meg stopper også forståelsen omtrent der. For det første har man minimum et helt svangerskap på å forberede dette, pluss noen måneder der mor med svært stor sannsynlighet er hjemme. Som en klok sjef sa her om dagen; om man så ikke velger å ha vikar for arbeidstaker i de ukene det gjelder, så får man se hva man kan delegere bort, og kanskje man til og med får rydda litt opp i de prosessene man har! Faren her er selvsagt at man effektiviserer bort den hjemmeværende pappaen, men la oss håpe man unngår det.

Ingen er uunnværlige, selv kongen har vikar! Hva om en ansatt er i en ulykke eller blir alvorlig syk (Gud forby) og ikke kommer tilbake i arbeid på tre måneder? Man fikser jo det! Det løser seg jo alltid! Og ved en permisjon har man til og med mulighet til å planlegge for det på forhånd!

Det kan helt sikkert diskuteres om regelverket er smidig nok og om unntaksreglene gir nok rom, men det viktigste med pålagte uker til pappa er at vi er nødt for å få en holdningsendring i samfunnet og arbeidslivet. Det er ikke nok at arbeidsplassen godtar en permisjon, de må også tilrettelegge, gi den ansatte de beste forutsetninger til å nyte tiden hjemme og ikke minst være tydelige på at dette er noe de støtter. Da er det ikke greit med slengbemerkninger om at «det er hyggelig at dere får barn, gutter, men MÅ dere ta den permisjonen?». Det er ikke greit å påstå overfor en kvinne at det er verre for mannens jobb at han er hjemme enn det er for hennes jobb at hun er det! Vi kommer ikke videre i arbeidet med å sørge for like muligheter i arbeidslivet til begge kjønn uten at noen må svelge noen kameler og gi litt ved dørene. Kall det gjerne å gi opp friheten til familien, jeg kaller det å investere i fremtiden.

Personlig har jeg lært uendelig mye av disse fem ukene. Jeg har lært at jeg på ingen måte er den eneste eller beste til å ta vare på Lillemann. Jeg har lært at jeg trenger å gjøre andre ting enn å trene på klosser i boks og borte-titt-tei. Jeg har blitt betydelig mer glad i tiden jeg bruker alene på kollektive transportmidler. Og jeg har blitt enda mer overbevist om at pappaukene er gull verdt. Men mest av alt har jeg lært at jeg er en like god mamma selv om jeg ikke tilbringer hvert eneste våkent minutt borte fra sønnen min med savn i hjertet og tårer i øyekroken… Ære være pappapermen – jeg håper du har kommet for å bli!!!

Pappahender

Advertisements

4 thoughts on “Pappapermbetraktninger

    • Neimennææ så hyggelig! Tusen takk! Dette er omtrent like nytt for meg som det meste andre i bloggverdenen, men jeg takker for æren og utfordringen!!!

  1. I mange av diskusjonene rundt fedrekvoten legges det vekt på om det er morsomt eller givende å ha omsorgen alene mens mor er på jobb. Snakk om å nedvurdere arbeidet som ligger i å ha baby! Jeg aner en undervurdering av jobben, det er snakk om å ta seg av barnet sitt, ikke om å få en masse igjen for det (som om det skulle vært en ferie man har bestilt).

    Fedrekvoten er en bra ting vi må kjempe for at skal bestå. De fire ukene som tas bort har bare vært lagt til ett år, så forskjellen er ikke stor sånn sett, men jeg skulle gjerne sett at de ble beholdt. Det handler ikke om hva mor og far foretrekker, men om hvilken tilgang barnet får til dem begge.

    Dette er et viktig tema!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s