Drømmelivet

Sola skinner, det er lyst når jeg drar om morgenen og fuglene kvitrer. Vårfølelsen brer seg gjennom kontoret, nabogrenda, morgenbussen – ja over alt. Vi er sulteforet på blå himmel og solstråler i ansiktet og hele østlandet ser ut til å trekke ut så fort de kan. Og nå beleirer småbarnsforeldre enhver benk, stein, sykkelsti og sandkasse i mange mils omkrets, og vår lille familie er intet unntak, men nå vet jeg noe jeg ikke visste før – sandkasselivet er dritkjedelig!

I den sjette uka på jobb har jeg kommet dit hen at jeg faktisk glemmer litt at jeg har en sønn som venter hjemme. Jeg er vertfall 90% markedssjef på dagen og minst 98% mamma på ettermiddagen. Jeg hviler øyelokka på banen og smiler av tanken på at jeg endelig er på vei hjem til gutta mine. Jeg elsker de bråkete hjemkomstene med Bikkja som hopper opp og biter meg i armen, Lillemann som skriker og ler så høyt han bare kan og Ingeniøren som prøver å stjele til seg et kyss mellom unge og bikkje, stekeos og viftesurr. Gjensynsgleden er tidvis så stor at minst en av de to minste må gråte en skvett og begge to må bite litt… Og så starter dagens virkelige maraton. Det skal skravles, koses, mates og hygges og vips så har jeg glemt at jeg har savnet denne gjengen i hele dag og lurer litt på hvorfor jeg gikk så tidlig hjem.

For noen dager er familie best på litt avstand, eventuelt på bilde. Jeg syns min familie er aldeles strålende, men det er jo ikke dermed sagt at jeg syns det er gøy å sitte med en illsint ettåring i sandkassa for å tyne ut siste rest av energi før leggetid! Eller at jeg føler meg velsignet når sønnen min tisser på meg under kveldsstellet. Det er ikke mye magi i en håndfull grøt i håret som allerede har vært innom munnen til den lille håpefulle. Og selv om jeg føler meg som verdens heldigste kvinne når jeg sitter på jobb og sukker tungt i lengsel etter trilletur i finværet, så er ikke det det aller første jeg føler når Lillemann inntar posisjonen «pinne» hver gang livet butter litt i mot på kvelden. Da er det dritslitsomt å være Mamma og Kone og jeg har bare lyst til å være Markedssjef.

Og så, som lyn fra klar himmel, når Lillemann ligger der i senga si med SoveSauen og KoseMusa, slås jeg i bakken av dårlig samvittighet og følelsen av å være verdens ondeste menneske. Hvilken mor med respekt for seg selv, de viktigste jobbene jeg har og den største gleden i livet, tenker sånn?!? For et forferdelig menneske jeg er! Hvordan kan jeg ønske meg tilbake til jobben, når alt jeg har ønsket meg i hele denne verden er her, i Rekkehuset? Her har mine aller fineste venta på meg en hel dag, og så vil jeg bare flykte! Det er vel bare å kapitulere og innrømme at jeg har blitt småbarnsjobbemamma med alt jeg har og alt jeg er. En småbarnsjobbemamma med dårlig samvittighet og flukttanker, tiss på t-skjorta og såpevann i øret (til tross for at jeg ikke har bada selv).

Så da er det vel bare å få satt på en klesvask og begynne ferden mot morgendagens kaostimer. Skal bare duppe litt på sofaen først, t-skjorta har jo tørka nå uansett…

 

Kveldssandkasselek...

Kveldssandkasselek…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s