Feil-bein-først-dager

Noen dager hadde nok det lureste vært å bare bli i senga – dette har uten tvil vært en av de…

Etter å ha raljert over lave sko og manglende sokker i snøslaps i mars, føles det mildt sagt litt pinlig å måtte innrømme at det er jeg som har fått vårforkjølelsen. Dog er det bare å krype til korset og innse at de siste dagene går inn i historien som de mer ubrukelige fra min side. Du vet de dagene der ryggraden fryser og man begynner å glede seg til å legge seg igjen i det man står opp? Sånn har denne uka vært så langt. Og da er det skikkelig digg å møte fjonge kolleger på videokonferanse kl 08.00 mens man kjenner at hjernen slettes ikke er klar for businessenglish etter to år på hylla!

Det hjelper jo selvsagt litt at man ikke er alene hjemme, men har både mann, barn og bikkje rundt seg hele dagen. Deres uklanderlige pågangsmot i sitt stemningsskapende arbeid bør selvsagt hylles, men med lett feber, et skjær i sjøen på jobben og en hjerne på et absolutt minimumsnivå hva angår effekt og faktisk funksjon, så er det ikke veldig lett å fokusere på rett oppmuntringsråd når du tappert forsøker å gi litt respons tilbake.

Når ettermiddagen kommer har jeg fått 40 minutter på sofaen og jeg løper ut av døra for å rekke timen min hos Fysioterapeuten. Jeg hiver meg i bilen, sjekker alle mulige farer i nærheten, setter foten på gassen, rygger i god fart ut av carporten  – og knuser rammen på venstre sidespeil… Bannende kommer jeg lett rødmende inn på Gnist og en time etter sjangler jeg ut til bilen etter en mildt sagt overraskende  massasje av ligamentene rundt livmoren (jadda – du leste rett; de bør åpenbart behandles litt etter føding! Og jeg som kom inn med vond rygg!!!). Sofaen roper så høyt at jeg hører den flere hundre meter fra hjemmet, men i det jeg trår over dørstokken så går det opp for meg; det er ikke sofaen som har ropt, det er familien!

For der står Ingeniøren på kjøkkenet mens dampen stiger fra rykende varme poteter, fisk og hvit saus. Bikkja vandrer hvileløst mellom seng og matskål og noen har åpenbart skrudd opp volumet på Lillemann og  helt glemt å si fra hvordan det jekkes ned igjen til den lett rødmussede pappaen. Så da får snørr være snørr og sofaen inntas av et stk overivrig sønn og en noe slapp mor, mens far gjør ferdig fiskegrateng a la Hellstrøm, mater Bikkja og rydder på kjøkkenet. Og når familielykken er gjennopprettet og roen endelig har senket seg, ja da bæsjer Lillemann midt i middagen og planene endres igjen.

Det er når det da endelig blir stille, og de to minste i familien har falt til ro, at man lurer på om man egentlig var tilregnelig og ved sine fulle fem da man sendte bestillingen på nytt barn til Rikshospitalet for noen måneder siden… Vel, ett lyspunkt er  det vertfall i det fjern – Ingeniøren holder på å bli syk også, så da slipper jeg vertfall å lide alene!

Termometer

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s