Reprise

Det eneste som slår formiddagstv er formiddagsreklame. På vegne av alle sofaslitende, spysjuke medborgere må jeg be tv-kanalene sette opp prisene på dagtid slik at vi kan slippe puteflaue øyeblikk med infomercials lagd i Power Point! Jeg gremmes…

Heldigvis for syke småbarnsmødre som legger seg lenge før kl 22, så er også formiddagene forbeholdt repriser av gårsdagens mer eller mindre underholdende program, og i dag rullet NRK2 ut gårsdagens program «Fertilitetsklinikken». Så nå har jeg grått en skvett eller to og blitt mer enn godt nok minnet på hva jeg skal igjennom i ukene og månedene som kommer. Den vanskelige ventingen på å se om embryoene blir gode nok, den overveldende følelsen av å ha et mulig lite liv inni seg, og den bunnløse sorgen når testen er negativ. De medfølende blikkene når man dukker opp til nytt prøverørsforsøk og de tunge tankene når man innser hvor det bærer. I dag så jeg tre par som fikk drømmen sin knust, akkurat like mange ganger fikk vi negativt svar. Og like mange ganger samlet vi alt mot og positive krefter og stilte opp ved neste time. Siste gangen dro jeg opp til Rikshospitalet på autopilot. Jeg var mentalt i gang med et nytt forsøk og hadde gitt opp å bli gravid på den sida av sommeren. Jeg tok feil.

Og i dag har jeg forstått at det ikke bare var vi som jublet da Lillemann endelig var på vei til oss! For i dokumentaren jeg så i dag fikk jeg se hvordan de lever med oss pasientene på labben og blant sykepleierne også. Jeg fikk se hvor spent de er, hvor mye de elsker jobben sin og hvor dedikerte de er! Og jeg kan kjenne det så godt igjen. For vi har møtt bioingeniører som nesten ikke har sovet om natta og som har dratt ekstra tidlig på jobb en lørdag morgen for å se hvordan det har gått med embryoene våre. Vi har hatt innsetting av et ørlite håp på en solskinnssøndag mens alle andre har vært ute i det fine vårværet. For kroppen kan ikke vente – og da kan ikke legene det heller. Jeg har sett tårer i øynene på overleger og sykepleiere som får høre historien vår og som vet, like godt som oss, at Lillemann slettes ikke er en selvfølgelighet.

Og nå er vi altså i gang igjen. Jeg er usedvanlig takknemlig for all støtte etter forrige innlegg om veien videre og håpet om at Lillemann skal få bli Storebror, og takknemlig for at muligheten finnes. Jeg lurer fortsatt litt på om vi er sprøyte gale som går på denne enorme påkjenningen en gang til, men som ei jeg deler skjebne med sa; det er en tøff tid, men om man lykkes så er det så verdt det. Og det er det virkelig! Og nå ser det til og med ut til at vi er i gang mye fortere enn vi noen gang hadde turt å håpe på – men først; familiepåske med alt tilbehør!

Lillemann i magen - uke 8!

Lillemann i magen – uke 8!

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s