Fru Adm. Dir.

I går smalt det for den spysjuksvekkede og menstruerende kona i Rekkehuset. Ingeniøren fikk gjennomgå for å ha rota det til med hytteutleia og Lillemanns nye tegneblokk fløy veggemellom, briller forsvant og tårer spratt. Etter fem dager uten noe særlig næring var informasjonen om at en mail var oversett og hytta leid ut i romjula og nyttårshelga litt for mye å svelge for Fru Perfeksjonist. Det var rett før Ingeniøren mistet jobben som ektemann.

Selv innehar jeg jobben som Adm. Dir. i dette lille aksjeselskapet, men stadig vekk føler jeg at jeg er HR Direktør, Avdelingsleder for Kjøkken og Bad, Stue og Hage. Jeg er Vaktmester og Renholdsansvarlig. Urettferdig og selvopptatt, som det offerlammet jeg selv syns jeg er, sitter jeg og river meg i håret over at håndhåndklærne på badet ustanselig snus feil vei eller at putene på senga ikke legges riktig når den res opp. Jeg stiller høye krav til meg selv, og de samme til min mann. Og etter flerfoldige tirader med mer eller mindre saklig feedback fra den ene aksjeeieren til den andre, fikk jeg høre at jeg krever for mye. What??? Jeg forventer da ikke mer fra deg enn jeg gjør fra meg selv?

Men så tenkte jeg litt (jadda, det hender at jeg gjør det også), og da dukket det opp, det uunngåelige spørsmålet; Hvorfor slapper jeg ikke bare litt mer av? Hvorfor tar jeg på meg oppgaven med å styre alle deler av husholdet, om enn bare bittelitt? Hvorfor slipper jeg ikke bare det som faktisk er delegert og bestemt at den andre parten skal ta ansvar for – og setter meg ned og lar han briljere – i stedet for å hele tiden la han føle at han skuffer? For det er vel egentlig det jeg gjør? Når jeg konstant maser på ting som ikke er gjort eller kontrollerer om han faktisk har utført oppgavene sine? Er jeg virkelig så forbanna dyktig og ufeilbar at det bare er jeg som kan ha det overordnede ansvaret og sørge for at ting går på skinner? Og kanskje enda viktigere – hadde vi hatt det bedre, både som par og familie, om jeg tok et skritt eller to tilbake, og lot andre slippe bedre til?

Det er jo jævlig bittert å innse at man kanskje ikke er limet, men at man faktisk gjennom sin streben etter rent hus, pent barn, feiende flott ektemann og et strålende forhold, ikke bare sliter ut seg selv, men de nærmest seg også. Det er et lite nederlag å måtte innrømme at det ikke bare er jeg som har lyst til å stikke av innimellom, og enda verre at jeg er årsaken til den andres rømningslyst.

Så som aksjeeier har jeg nå sparka meg selv som Adm. Dir. I vertfall som et prøveprosjekt. Jeg er ikke helt sikker på om jeg klarer å legge bort ansvaret for Kjøkken og Bad, Stue og Hage, men jeg skal forsøke å være noe mer åpen for innspill. Og så skal jeg ta med meg mannen min på en date og feire den fantastiske innsatsen han gjør som pappa, hundeeier, ektemann og Vise Adm. Dir. Kanskje han til og med kan forvente seg en forfremmelse – vi får se…

Ok da - jeg har ikke alltid kontroll... Lillemanns lunsj tines.

Ok da – jeg har ikke alltid kontroll… Lillemanns lunsj tines.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s