Årets helligste dager, med årets største bismak

Jeg elsker den norske påskefeiringen. Ikke at så mye av påskens budskap eller opprinnelse kommer frem i vår markering lenger, men hvordan venner og familier samles over felles måltider og storslagne påskeskirenn syns jeg det er noe rørende og fint over. At vi leter med lykt og lupe etter den perfekte påskekrimmen og sitter benket til radioens Påskelabyrint er og blir både sjarmerende og koselig. Men når vi nå skal feire kirkens helligste dager, så gjør mange av oss det med et snev av dårlig ettersmak fra forrige helgs kirkemøte. Hvor var rausheten i blant våre antatt rauseste?

Som jeg skrev om i forrige uke, så møter mange kristne homofile og lesbiske stengte dører til sine kirker når de ønsker å formalisere sitt forhold til den de elsker. I etterkant av kirkemøtet har det oppstått flere kampanjer hvor man oppfordrer folk til å melde seg ut av Den Norske Kirke i protest mot det mange av oss føler er et vedtak som går mot det faktiske flertallets mening. Jeg har stor forståelse for denne tankegangen, og over hodet ingen problemer med å forstå reaksjonen, men jeg velger å forbli medlem. Ikke fordi jeg støtter den bakstreverske holdningen og den historieløsheten Kirkemøtet viser, men fordi jeg vil miste min mulighet til å påvirke i fremtiden om jeg ikke er medlem. Jeg har klokketro på at vi vil se en enorm mobilisering før neste Kirkerådsvalg og jeg håper vi vil oppleve at de som stiller til valg forteller oss velgere hvor de står, og på den måten kan vi få inn de siste stemmene vi trenger for å åpne for alles kjærlighet i kirka.

For jeg ønsker ikke at Lillemann skal oppleve at han selv eller noen av hans venner skal bli møtt med stengte dører. Jeg vil ikke at jeg skal måtte forklare han at kirka har akseptert han under dåp og konfirmasjon, men at han nå må vente til han dør med å få komme inn igjen. Å markere sin kjærlighet og love sitt troskap i en kirke er en helt spesiell opplevelse jeg unner alle å oppleve, uansett hvem de elsker. For som Finn Schjøll sa i går; er det så innmari farlig da? Er de som elsker litt annerledes enn de fleste av oss så forferdelig truende og skumle? Hvorfor må foreninger som MorFarBarn rope opp om at Institusjonen Familien blir truet av dette forferdelige som er på vei til å skje? Det er da ikke sånn at dette er en ny oppfinnelse eller noe som smitter! Jeg er rimelig trygg på at de aller fleste vielser i Kirkene fremover også vil være av en mann og en kvinne som ønsker å leve sammen, i stor kontrast til hva det høres ut som om enkelte andre tror. Og til de som roper opp og ut om at «de trenger vel ikke trenge seg på overalt»; hei – de er der allerede! De går i kirka, synger i koret og deltar på samme nattverd som deg. Og det har de gjort i alle de år!

Så kjære Den Norske Kirke, her kommer et lite påskeønske fra meg; ikke lag et like flaut kapittel som dere gjorde i tiden før dere aksepterte kvinnlige prester. Ta til vett før vi andre har gitt dere helt opp. Og som markedsfører; se litt på hva dette betyr for markedsverdien og posisjonen deres. For å si det sånn; vi sees ikke på Omdømmeprisen i år heller – til den er dere alt for opptatt av deres høye hester og oppovervendte nesetipper. Det er på tide å lande og se at dere er til for folket, og ikke omvendt.

Jeg elsker den norske påskefeiringen. Og i år tror jeg faktisk kirka får en større plass rundt middagsbordene i hyttefjellet enn på lenge, men ikke for de grunnene kirka kunne tenkt seg.

 

Sagene Kirke

Sagene Kirke

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s