Trysilpåskeminner

Påska i Trysil er magisk. Den er Rydell og Quick, Knettsetra, grillpølser og øl i snøgrop. Det er venner, bekjente, ski og solkrem. Og det er snø, slaps, SPA, innekos, peisvarme og hyttequiz. Jeg har hatt noen helt fantastiske påskedager med Ingeniøren og hyttenabovenner; nå er Trysilpåskelivet HELT forandra – og jeg jobber litt med å like det…

Etter å ha lengtet etter barn i flere år, er det kanskje for mange helt bak mål å savne livet man hadde før man ble mamma. Ikke minst vil alle de som ikke lykkes føle det som en slags hån mot deres tap og følelse av ufullstendig familie. Men gurimalla som jeg savner å stå på ski med mannen min, ta en øl i bakken og glemme å lage middag! Å la klokka bare gå og kjenne fornemmelsen av vår midt i vinterlandskapet; det er noe helt spesielt ved den følelsen.

Men sånn er det ikke lenger. Vi bruker overraskende mye tid på planlegging, og gjennomføringen blir ca halvparten så koselig som man har sett for seg. Vi tenker at Lillemann vil stortrives, og glemmer at han syns livet er best så lenge vi syns det samme! Og strengt tatt så skal det ikke mer til enn at vi er sammen alle sammen – da er ettåringen storfornøyd, trygg og superglad! Så i dag jekka vi ned planene til kjellernivå, tok med oss sekken full av pølser og Marie-kjeks og dro bort til hyttevenner med små barn – og bare satt der. Og for en fantastisk dag det har vært! Vi har akt, gravd i snø, gått i ring, spist pølser og melon i skjønn forening. Vi har sett vov-vov og sagt hei til alle som går forbi på ski. Vi har tegnet skattekart og sunget bursdagssang på etterskudd for Ingeniøren. Vi har rett og slett hatt en vårdag i PåskeNorge på de minstes premisser. Og det har jaggu ikke vært så gæli når jeg tenker meg om…

Og så – på vei hjem går vi forbi ei hytte fylt til randen av gamle bekjente av mannen. Og de hilser på Mini og meg, og i lilletåa kjenner jeg en svak rykning mot verandaen og solveggen. Ja, jeg savner det – som tusan! Men etter en god middag, noen små glass vin, Adils Hemmelige Dansere og en sovende Lillemann, så kjenner jeg at livet som kjedelig småbarnsmor i Trysilfjellet er helt greit det også. For det er en tid for alt og alt har sin tid. Nå er det Lillemann som spiller hovedrollen, og jeg merker at jeg har utrolig godt av å ta et skritt til siden og slippe han til. Så nå hviler hver eneste muskel i hele kroppen og jeg er egentlig sjeleglad for at jeg ikke står utenfor SkiPuben med ski, staver, ryggskinne og hjelm i et optimalt kaos og lurer på hvordan i all verden jeg skal komme meg opp til hytta…

Fortsatt god Langfredag!

"Hvorfor får du den morsomme boksen og jeg bare den gamle, kjedelige vannflaska?"

«Hvorfor får du den morsomme boksen og jeg bare den gamle, kjedelige vannflaska?»

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s