Se meg inn i øya

I går møtte jeg en av overlegene på Reproduksjonsmedisinsk seksjon på Rikshospitalet på T-banen. En mann jeg føler har gitt meg et nytt liv! En mann som har møtt meg med pågangsmot og kunnskap en vårlig søndag og vært nesten like skuffet som meg når jeg ikke har blitt gravid. Jeg var så nære så nære på å hilse på han, men så kom jeg på det; denne mannen har jo knapt nok sett meg i øya! Han er vesentlig bedre kjent med meg litt lenger sør på kroppen…

Å ta en gynekologisk undersøkelse har blitt i overkant vanlig for meg. Det har nesten blitt sånn at jeg tar av meg trusa når jeg er hos fastlegen min og sliter med stygg hoste. Å drive med prøverør er altså ikke for de sky og blyge. Og om du er i den kategorien flytter du raskt over i min; den litt vel rause.

Det har vært snakket en del om dagens voksne og deres tanker om når man skal få barn. Det skrives om et overdrevent optimistisk syn på assistert befruktning og om kvinner på 40 som planlegger å få barn i løpet av de neste fem åra. Og selv om man blir flinkere og flinkere på dette feltet, så er ikke IVF en mirakelkur. Og det er heller ikke noe man skal ta lett på. For er eggene dine for gamle og skrukkete, ja så blir det ikke barn. Og har du spist for godt og drukket for mye alkohol, ja så er nok ikke svømmerne dine spesielt gode, og ikke det svømmekurs i verden kan hjelpe dem. For på et punkt er løpet kjørt – og er du riktig uheldig, så blir forholdet ditt med i dragsuget.

Å lage barn i reagensrør og petriskåler er nemlig ufattelig lite romantisk. Å ha ei hormonell furie i stua oppfordrer ikke til sengekos. Og når området populært kalt nedentil blir en arbeidsstasjon for en fire, fem forskjellige leger i løpet av en konstruert syklus, ja så endrer forholdet til glufsa seg litt kan du si. Og er du så heldig at du blir gravid, så er det ikke en statshemmelighet at det forholdet ikke akkurat blir som før etter at et barn har tatt seg en tur ut den veien heller. Å leve et liv der fremmede er så involvert i noe av det mest intime et par skal oppleve, er veldig spesielt. Å finne tilbake til et liv uten medisiner, doseringsskjemaer og viktige klokkeslett er ikke barebare. Å ikke lenger ha et felles prosjekt kan føles veldig tomt.

Å lage barn skal være en hyggelig ting. Det skal bestå av sitrende spenning, nærhet og tosomhet. Når det blir byttet ut med medikamenter, operasjonsstuer og leger man ikke har øyekontakt med – ja da er man så langt fra hygge man kan komme. Så med operasjonslampa rettet mot det aller helligste og fem fremmede surrende rundt meg så snur jeg meg til siden. Og der holder Ingeniøren meg i hånda, og jeg ser inn i de tryggeste øynene jeg vet, mens tårene triller; for vi er der sammen og dette er vår virkelighet. En virkelighet jeg ikke unner noen andre, men som jeg er utrolig takknemlig for at jeg lever i.

 

Petriskåler

Advertisements

2 thoughts on “Se meg inn i øya

  1. Du skriver så fint, nært og gøyalt om det som er vrient å skrive fint, nært og gøyalt om. Skjønner så alt for godt hva du går igjennom nå. Massemasse brekk bein og skitt fiske, heier på dere!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s