Den Sosiale Sorgen

Vi kritiserer overlykkelige vordende foreldres ultralydbilder på Facebook, kunstneriske frokoster og lekkert danderte middager på Instagram. Vi spyr av snille barn, lekre rom, nylukede hager og perfekte fasader. Men er vi egentlig klare for det motsatte? Vil vi se våre medmenneskers ytterste nød eller største sorg?

For en stund siden mistet et vennepar av meg sitt ufødte barn, lenge etter at vi alle visste at de var i «lykkelige omstendigheter». De valgte å være åpne om det og vi som er glad i dem fikk ta del i deres sorgprosess. Før jul i fjor tapte Ylva Helander kampen mot kreften og pappa skrev om det på Facebook. Og mange satt hjemme i sine egne stuer og gråt med de tapre foreldrene. Vi lærte oss at det var lov å fortelle om sitt mørkeste og vondeste. Vi lærte oss at det er lov å strekke ut en hånd og si fra at vi trenger å dele. Vi trenger å være fler!

I går viste en bekjent av meg bilde av sin nyfødte sønn på Facebook. Han fikk ikke leve. Han fikk en alt for stille fødsel og mamma og pappa fikk en engel. Jeg er helt sikker på at mange mener det var galt av dem, jeg mener det var det eneste riktige. Vi har ventet med de, lengtet etter nyhetene. Og nå kom de, de bare var ikke de nyhetene vi ville høre. Det gjør vondt å se sånt. Det gjør vondt å bli konfrontert med at det kan skje. Det gjør vondt å kjenne på deres sorg. Men har vi vondt av det?

I vår kritikk av at folk presenterer det fine i livene sine på sosiale medier, glemmer vi å forberede oss på det tunge. Vi tenker ikke på at det motsatte av det hyggelige er det uhyggelig. Livet er mangfold og byr på både gode og vonde dager, skal vi virkelig skånes for alt det vonde? Skal vi aldri sette oss ned og reflektere over at folk opplever grusomme ting? Skal vi skåne andre vordende foreldre mot vissheten om at noe kan gå galt? Jeg lot selv være å fortelle om omfanget av Lillemanns fødselsskader da han ble født. Jeg valgte å være sterk og ikke få omsorgen jeg strengt tatt hadde trengt. Jeg sjokkerte mange venninner ved å fortelle sanheten flere måneder etter, og først da forstod jeg hvor alvorlig det egentlig hadde vært og hvor mye jeg hadde trengt å ha de rundt meg da det virkelig gjaldt.

Nå opplever min bekjent en enorm omsorg og et hav av varme tanker. Jeg klarer ikke slutte å tenke på deres overveldende følelsen av maktesløshet og sorg. Jeg sender all min varme og kjærlighet til dere – og håper andre følger deres eksempel i fremtiden. Vi trenger å se sorg når den er der, ikke bare høre om den når den har gått over.

Advertisements

5 thoughts on “Den Sosiale Sorgen

  1. «Vi trenger å se sorg når den er der, ikke bare høre om den når den har gått over.» Janne, du skriver så klokt.

  2. Så sant det du skriver. jeg kommer jo relativt ofte i kontakt med triste ting gjennom jobben min og det slår meg ofte hvor distanserte og fjerne vi er blitt fra det som egentlig er naturlige hendelser i livet. Ikke det at å miste et barn er naturlig, men at bestemor dør, at en slektning blir alvorlig syk, at man har en onkel som er alkolisert, slike vanlige ting som hender med de fleste. Det pakkes bort og det prates ikke om. Og resultatet er jo at ting som før var en del av livet nå oppleves forferdelig skremmende og jeg vil påstå, mye mer ødeleggende, for de som opplever det enn tidligere. SÅ jeg er helt enig med degi at vi også bør dele de triste tingene. Og om man føler at det er rett å gjøre det på facebook og i andre sosiale medier så er det greit tenker jeg.

    • Vi fremmedgjør sorgen ved å ikke vise den eller snakke om den. Og jeg tror heller ikke Facebook er kanalen for alle, men akkurat som med våre gladeste øyeblikk, så er det opp til oss å bestemme hva vi vil dele – og det må de rundt oss tåle.

      Det gjør vondt å være medmenneske når man får ta del i andres tap og sorg, uansett hvem eller hvordan den er, men hvem har sagt at det bare skal være behagelig å bry seg om andre? Jeg støtter mine venner av hele mitt hjerte i deres avgjørelse og feller en tåre over synet av den lille gutten med den vakre munnen som aldri vil forme et ord.

      Det er vondt å møte virkeligheten, men jeg tror vi har godt av det.

  3. Jeg er så enig med deg – delt smerte er helsebringende. Å miste et barn er kanskje det verste vi som foreldre kan oppleve. Vi som har vært forskånet blir litt klokere av at vi får ta del i sorgen. Sorgarbeid er hjerteskjærende og det er lett å trå feil, men heller det enn å ikke bry seg. Takk for et godt og reflektert innlegg. Du setter ord på viktige ting.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s