Sutrekopp

Når jeg skriver om likestilling, eller det manglende fokuset på det, er det utelukkende menn som ønsker å si meg i mot. Ikke at de ikke har sin fulle rett til det, for det har de jo, men hva sier egentlig det? Sier det oss at kvinner er enige i det jeg beskriver og at vi derfor kan slå fast at vi lar oss diskriminere uten å si fra? Forteller det oss at jeg er for hårsår og at jeg derfor bør ties i hjel? Eller sier det noe om at enkelte menn fortsatt ikke vil vedkjenne seg at mannen tradisjonelt rangeres høyere enn kvinnen slik Snorre Valen skriver i sin kommentar «Til de lukkedes foras forsvar» i Aftenposten? Jeg hiver ut en utent brannfakkel – noen som tar den i mot og tenner på?

Stort sett får jeg beskjed om at jeg får som fortjent når jeg mener at jeg opplever å bli diskriminert som i innlegget mitt «Hverdagsdiskriminering – et hverdagsproblem». Det er åpenbart slik at dersom noen behandler meg nedverdigende, så skyldes det at jeg har oppført meg dårlig først, eller at noen andre kvinner før meg har gjort det. Samfunnet har dreid i en uholdbar retning der kvinners behov, og tanken om å fremme kvinnens posisjon, har fått fotfeste helt inn i regjeringskvartalet, med det resultat at menn lider som pokker.

Jeg skal være den første til å nevne den åpenbare urett som oppstår i det rettsvesenet påberoper mor å, per definisjon, være en bedre omsorgsperson enn far i barnefordelingssaker. Dette er, etter min oppfatning, et misvisende mantra også kvinner bruker bevisst for å oppnå rettigheter i saker der det vil være fordelaktig å heve deres posisjon litt høyere. Jeg er helt i mot dette. Jeg tror ikke kvinnen er en bedre omsorgsperson enn mannen bare for at hun har pupper og bruker sjokkerende mye tid med et barn koblet til disse i perioder av livet. Personlig anser jeg meg som en godt over gjennomsnittet god mor, men jeg har på ingen måte noen forståelse av at jeg tar bedre vare på min sønn enn hva min mann gjør. Jeg har ikke gått noen flere kurs, jeg har ikke lest flere bøker og jeg er ikke spesielt mere glad i legginga enn han. Snarere tvert i mot – jeg syns det er ufattelig slitsomt.

Så hvorfor er det sånn at når kvinner snakker om urettferdighet eller diskriminering, så er vi sure, vanskelige, hårsåre eller bakstreverske. Hvorfor er det vår skyld at folk oppfører seg stygt mot oss og setter sin egen person høyere enn vår? Hvorfor skal jeg føle skyld når jeg påpeker andres skyld? Jeg har aldri ønsket å være en sutrepave, men når jeg får en lei klump i magen av en situasjon eller opplever å bli forbigått, så må det være lov å si fra? Hvordan har det seg at vi har gått fra en velmenende kvoteringsløsning til at nyansatte kvinner blir gransket fordi de har fått en jobb? Er det virkelig så usannsynlig at en kvinne kan få en toppjobb i forsvaret? Ville det samme skjedd med en ung mann?

Så neste gang du tenker at det skurrer litt ved en situasjon, prøv å bytte ut kvinnenavnet eller pronomenet med hankjønn. Bytt ut jente med gutt, eller enda enklere – jente mot kvinne! Virker det plutselig litt feil? Ville det aldri blitt sagt? Kan man kanskje da si at du har vært vitne til et overtramp? Og hvem skal egentlig definere om urett har skjedd? Mobberen eller den som blir mobbet?

Jeg vil ikke være en Sutrekopp, men jeg vil få lov til å si fra uten å bli stemplet som en…

 

Sutrekopp

 

Advertisements

2 thoughts on “Sutrekopp

  1. Du skriver så bra om viktige ting at jeg vet aldri hva jeg skal kommentere! Men jeg er enig med deg, og jeg syns ikke du er en sutrekopp 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s