Til Pass

Vi har vært og besøkt onkel Politi! Ikke fordi jeg har gjort noe galt eller vi har blitt frarøvet noe viktig, men for å skaffe oss pass til sommerens utflukt. Jeg følte jeg var meget godt forberedt. La oss bare si det sånn; jeg kunne ikke tatt mer feil!

I Bærum har de begynt med genistreken timereservasjon for bestilling av pass. Da jeg regelrett hater å stå i kø, så jeg dette som en mildt sagt passende løsning for Lillemann og meg. Jeg booket tid kl 10.05; sent nok til at vi kunne rekke det med syvsoverhjertene våre og tidlig nok til at den minste av oss ikke ville være segneferdig av trøtthet riktig enda. Det var dog noe som skurra, for jeg fikk aldri den påminnelses-smsen jeg skulle få i går. Og jeg fant heller aldri noe bestillingsnummer som de spurte og grov etter da jeg forsøkte å flytte timen ettersom jeg tross alt var på seminar dagen før… Mine bange anelser ble bekreftet i informasjonsluka på politistasjonen; her fantes ingen time til to passøkende småfolk fra Rekkehusgrenda. Dumt.

Heldigvis hadde jeg vært snartenkt nok til å ta en kølapp til oss uten vett til å ha timeavtale, og vi tok fatt på neste utfordring. Bilde av Lillemann. Kvinnen i skranken var krystallklar på at barn under tre år må ta bildet i fotoboksen da det er umulig å få tatt ordentlig bilde av de i passluka. I beg to differ… Lillemann anså åpenbart dette som et torturkammer og den hvite plata man skal holde mellom forelder og barn for å skjule det lille spøkelset som holder ungen, var skumlere enn skumlest! Det ble smokk inn, plate opp, nedtelling, smokk ut – og unge hylskrikende i bro på fanget… 25 ganger… Så til slutt gikk jeg svett, kaotisk, rødmusset og fnisende bort til vår passdame og spurte pent om hun trodde vi kunne bruke resultatet. Det kunne vi ikke…

 

Passbilder

 

Så mens jeg lesser av meg klær, fødselsattester, fullmakter og pass sitter Lillemann som et tent lys på fotostolen i passluka og ser rett inn i linsa. Et ørlite håp tennes i den nå ganske oppgitte moren; kanskje dette kan gå allikevel! Og det gjør det, helt til Ingeniørens pass- og fullmatksunderskrift skal sammenlignes – er dette virkelig samme mann? Dette må undersøkes nøyere. På et annet kontor. Svetten ankommer i store strømmer igjen. Tror de virkelig at jeg har forfalsket fullmakten? Jeg, som blir redd i T-banekontroll selv om jeg har gyldig billett? Jeg som skjelver av angst når jeg går på grønt i tollen selv om jeg har med meg mindre enn kvota mi? Her lurer jeg litt på å la Lillemann og Ingeniøren være igjen hjemme i sommer, og dra på Kreta-ferie alene…

Etter en liten evighet og nøye vurdering passerer kråketærne som gyldige, bildet blir tatt og podens vitale mål leses opp fra helsekortet da den surrete og delvis fraværende moren ikke har peiling på hvor lang han har blitt. Så er det min tur. På bildet ser det ut som jeg nettopp har blitt arrestert i USA og jeg må krype til korset å innrømme at jeg skrøt på meg en centimeter ved forrige passøknad, og at det riktige antallet skal være 158. Jeg gremmes. Dama i skranken ler. Lillemann råkoser med en lånt isbjørn han bestemt forteller at er en vovvov og er blid som en sol. Jeg samler sammen rever, pekebøker, jakker, luer, vesker, helsekort, pass, fullmakter, fødselsattester, ryggsekk og unge og løper mot bilen.

Jeg legger herved ned veto mot å gjøre sånne ting alene igjen.

Advertisements

One thought on “Til Pass

  1. Du er ikke alene i å ha en smålig frykt mot de autoritære! Tror du jeg fikk svetta av meg da jeg ble stoppa på grensa mellom Canada og USA fordi visum fylt ut på nett ikke gjelder når man krysser grensa med buss?! Jeg trodde jeg skulle døøøøø.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s