Fru Høne

Nå har det gått opp for meg, hva vi driver med altså. For nå begynner det vonde snart. Det som er fysisk vondt. Fader heller, jeg hadde helt glemt det! Noen ganger kunne jeg ønske vi kunne bytta, Ingeniøren og jeg…

Jeg snakker utrolig mye med folk på jobb om prøverør om dagen, og det er ikke rart. For mange er jo dette bare en uforståelig verden på et sykehus man strengt tatt antar at man aldri vil stifte bekjentskap med. Og jeg innrømmer glatt at jeg var en av de inntil for fem år siden, men livet er ikke alltid like enkelt, og det finnes utrolig mange årsaker til at et par plutselig befinner seg i et følelsesmessig kaos og stor fortvilelse. Vi har aldri fått det sjokket. Sjokket over at man ikke virker sammen. Som par har vi alltid visst at vi måtte lage barn på Rikshospitalet, vi visste bare ikke hva det innebar – eller hvor tøft det skulle bli.

Ingeniøren har hatt kreft. To ganger. Testikkelkreft. Med spredning andre gangen. Han har fjernet begge kronjuvelene og 17 lymfeknuter. Han har vært hårløs, men aldri hudløs. For Ingeniøren har en styrke jeg misunner og unner han. Han står rak i ryggen og lar seg ikke knekke av kroppens motstand. Han tåler å vente på leger og prognoser, og han venter til han vinner. For er det en ting han er skikkelig god på, så er det Helsevesenet. Han vet hvordan han skal spørre om ting, hvordan sykehusrutinene virker og hvordan man får det beste ut av det triste. Han vet å sette pris på omsorg og kunnskap, og han kan sette sprøyter.
Det siste blir veldig nyttig i neste uke – for da kan ikke lenger hormonene sprayes opp i nesa med et enkelt grep, da innføres nemlig preparat nummer to og det skal dyrkes egg…

Å sette en sprøyte i sin egen mage er så urimelig å kreve av ei litt pysete Forstadsfrue, så da er vi tvunget til å henge sammen hver kveld til et fast tidspunkt. Nå skal det sies at vi stort sett gjør det uansett, så dette er vel strengt tatt det minste hinderet vi har i å lykkes med del to av Hormonregimet. Og ja, jeg vet at det bare er en bittebitteliten nål og at jeg har penn; det spiller ingen rolle! Jeg hater det! Og følgene av å sette disse sprøytene er altså at det modnes en ikke helt ubetydelig mengde egg, sist ikke mindre enn 14 i tallet. Om du sammenligner det med en vanlig eggløsning, så består denne som regel av ett egg… Jeg så ut som jeg var minst fire måneder på vei og følte meg som et berg. Du jogger ikke med 14 egg på modning hvis du lurte. Det er som et middels klekkeri det! Men dit skal vi altså helst igjen, og jeg gruer meg. Det er på en måte vanskeligere å gå gjennom dette når jeg vet hva som kommer rundt neste sving, hver gang vi svinger. Jeg vet at jeg kommer til å ligge til observasjon og smertelindring fire timer etter at alle andre har dratt etter egguthenting, og jeg vet at Ingeniøren kommer til å glemme å si fra at jeg er hvit som et laken og uten næring i kroppen. Men så vet jeg også at jeg kan risikere å få en liten storsjarmør med meg hjem om noen måneder, så da lukker jeg øynene, gir blanke i vondtene og fortsetter behandlingen. Om Ingeniøren klarer å stå rakrygget i møte med Kreften, så skal jaggu jeg klare å møte Fru Høne om noen uker!

Høne

Advertisements

One thought on “Fru Høne

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s