En fot i hver leir

Jeg sliter skikkelig. Hver dag. Jeg trekkes mellom gleden over å ha tid hjemme med Lillemann og min manglende tilstrekkelighet på jobb. Jeg vil holde rundt sønnen min og klippe plenen når jeg er på kontoret, og jeg ønsker meg tilbake til annonseplaner og kampanjestrategier når jeg sitter i sandkassa. Det er mye tyngre å være begge deler enn jeg noen gang hadde trodd.

Da det var Pappapermisjon var alt bra. Jeg visste at det var kontroll i heimen, hjemmelaget mat på bordet når jeg kom hjem og relativt pappapdalt Lillemann på Tripp-Trappen. Jeg gledet meg til denne perioden med delt tid mellom jobb og barn. Vi satte prosjekter på hold, vi fordelte arbeidsoppgaver og vi satte opp møteplaner etter når jeg er hvor. Men uten full oversikt og fullt engasjement er det ikke veldig lett å være på topp både hjemme og på jobb. Dagene går alt for fort og jeg føler at jeg alltid ligger litt etter, enten det er her eller der.

Og i dag opplevde jeg følelsen av å være verdens viktigste menneske for sønnen min for første gang. Etter en lang dag hos SuperMormor og SuperBestefar på søndag, og enda en dag der i dag, var det umulig for min lille prins å akseptere noe annet enn å sitte på mammas arm eller henge rundt halsen min da vi kom og hentet han. Beina lot seg ikke strekke ut og føttene så ut til å ikke tåle kontakt med gulvet. Pappas armer var slettes ikke gode nok og SuperMormor var vi ferdige med for i dag. Nå var det mamma for alle penga. Og mammahjertet får litt vondt. Litt vondt av den lille kroppen, men aller mest vondt på egne vegne. Vondt fordi man ikke klarer å være alle steder samtidig. At jeg føler at jeg ikke strekker til eller når opp. Og litt vondt for at det å være verdens viktigste menneske ikke gjorde meg kjempeglad, men heller litt trist…

For hva hjelper det meg egentlig at jeg tør å sette sprøytene mine selv eller har nyklippet plen, om jeg til slutt ikke har en jobb å gå til fordi jeg prioriterer sønnen min? Og siden jeg legger meg kl 22.00, for å ikke gråte når klokka ringer om morgenen, så risikerer jeg å være skilt før året er omme grunnet total mangel på kommunikasjon og samvær. Hvordan klarer alle dette? Burde jeg gjøre som Sørlendingene og holde meg hjemme mens Lillemann er liten? Jeg tror neppe det er løsningen, men noe må jeg gjøre; enten med mine egne krav og ønsker eller de krav og ønsker som stilles til meg.

 

Åssen var det man fikk opp det vannet igjen...

Åssen var det man fikk opp det vannet igjen…

Advertisements

3 thoughts on “En fot i hver leir

  1. Åååå Jannoramaaaa!!!!! Kjenner følelsen så sinnssykt godt!!!!!!!!!!! Og du er så fantastisk god til å sette ord på alt!!!!!!!!!!! Jeg var i utdrikningslag på lørdag, det var ny rekord i å være borte fra SkjønneSønnen. 10 om morgenen dro jeg avgårde, og lille J hadde ikke falt til ro og sovet hele kvelden (som han stort sett gjør når jeg er hjemme), neida, han var våken til kl. 00:20 (…) og sovnet til slutt i ren utmattelse. Jeg tror faktisk at han ventet på meg! Og nå på lørdag skal jeg jaggu meg i utdrikningslag hele dagen igjen… gleder meg til ferie jeg 😮

  2. Dette er det klassiske dilemmaet!

    Jeg tenker at det er lurt å sette opp en plan for hva som skal gjøres og av hvem. Rett og slett ansvarsfordeling. Jeg synes det er lurt å gjøre ut fra hvilke interesser hver av dere har, for det som er tungt for deg er kanskje lettere for han. Og så må man kanskje drite litt i hva som er forstått som korrekt arbeidsfordeling og kjenne mer på hva som er naturlig for deg og dere.

    Parforholdet er et samarbeidsprosjekt, og tiden etter jobb kan det være lurt å ta stilling til sammen. Vet du hva han ønsker? Kanskje han synes det er uproblematisk hvordan dere lever livet deres nå?

    Noen ganger kan det være lurt å bli enig med seg selv om at dette er en slitsom periode av forholdet (med små barn), men at en har felles mål om å klare det og komme seg hele ut på den andre siden.

    Håper det ordner seg for deg og dere!

    • Tusen takk for innlegg og mange gode råd!

      I all hovedsak syns jeg forholdet til arbeidsgiver, mine ønsker om karriere i en spennende jobb og miljø som er det vanskeligste. Hjemme klarer vi oss mer enn godt nok i ansvarsfordelingen, selv om jeg nok har noe mer støv på hjernen enn min mann…

      Jeg syns det er vanskelig å akseptere og finne min nye plass i livet mitt, og da er det mellom jobb og barn jeg trekkes mest. Og spesielt nå når jeg jobber redusert. Da blir det vanskelig å tekkes alle på en god måte og jeg vet ikke om det er Lillemann eller jeg som lider mest, men jeg tror nok det er meg…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s