Merkedag

For en helg – og for et vær! Vi har ikke gjort stort annet enn å nyte sommeren og livet på landet disse dagene, og det har vært helt magisk. Og i dag har vært en virkelig merkedag for familien; jeg har frivillig sykla, Ingeniøren har bada uten tvang og Lillemann har oppdaget gleden ved strandlivet og duppet kroppen i Oslofjorden for aller første gang – og det med elleville gledeshyl! Heldigvis har han arvet badenymfegenet mitt!

Ingeniøren er ikke spesielt badeglad. Noen ganger har jeg vært litt usikker på om han egenltig kan svømme, men jeg har sett han gjøre det flere ganger, så det er ikke der det skorter. Nei, mannen er rett og slett skikkelig dårlig på litt kjølig vann og kan stå og pine seg i flere minutter før han endelig hiver seg ut i det. Og med hytte ved Tyrifjorden uten innlagt vann sier det seg selv at morgenstellet kan ta litt vel lang tid enkelte ganger.

Jeg er litt mer badete og etter å ha fått meg med ut på sykkeltur sammen med gode venner, var det utrolig godt å hive seg ut i vannet – og ikke minst lenge før mannen kom seg utti. Min mann og jeg har vært på en sykkeltur sammen før, og det endte nesten i brudd. Jeg var derfor noe overrasket da det ble kjøpt inn sykkelvogn og det gikk opp for meg at det forelå et ønske om at vi skulle nyte overdreven familielykke på to hjul i svingene. Når det kommer sånne forslag så blir jeg rett og slett litt skeptisk; vil han at ekteskapet skal ryke eller er hukommelsessvikten total og tiligere turflopper glemt? For vi makter faktisk ikke å hygge oss på sykkel. Eller JEG fikser det ikke. Jeg syns det er tungt, kjedelig, tøysete og ubehagelig. Jeg syns det er litt småskummelt da jeg tenderer til å tryne ganske stygt og ofte, og jeg syns det er unødvendig å få så vondt i sitteknutene at jeg knapt kan sitte i flere dager etterpå. Bare for å få sykla litt!

Ok da, så inrømmer jeg at det var superdigg å trille ned til stranda i dag, og det gikk faktisk ganske greit opp igjen også. Med venner og vitner til stede klarte vi å holde humøret oppe og stemninga på topp. Lillemann sovna på vei hjem med hodet omtrent i fanget og hjelmen duvende i det lille sykkelvognburet sitt, og alle var enige om at det var en fin tur.

Og dagen krones med nok en stor begivenhet; siste sprøyta, den o’store eggløsningssprøyta skal settes før kvelden er omme og vi nærmer oss verping med stormskritt. Går alt som det skal setter vi inn et ørlite håp nøyaktig to år etter at vi satte inn Lillemann og det sitrer i den solbrune kroppen min. Hva vil fremtiden bringe? Er det lov å slippe håpet løs og se for seg små glimt av et nytt liv? Et liv som tobarnsmor med alle de gleder og sorger det vil bringe. Jeg tør ikke tro og jeg tør ikke slippe håpet løs riktig enda. Vi får ta en dag ad gangen med rak rygg og mot i brystet. Livet; her er hjertet mitt på et fat – fint om du leverer det tilbake like helt…

 

Livet blir ikke stort bedre når man er ett år og har bada i sjøen for første gang og bolle og stort håndkle venter på land!

Livet blir ikke stort bedre når man er ett år og har bada i sjøen for første gang og bolle og stort håndkle venter på land!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s