Jeg hopper

Jeg har grått i dag – lenge. Jeg har kasta opp og ønsket meg til en annen virkelighet. I morgen hopper jeg. Jeg tar sats og hopper inn i det uvisse. I morgen skal vi hente ut egg og da blir virkeligheten med ett så… virkelig.

Jeg er redd. Redd for å ikke bli gravid og redd for å bli det. Jeg er redd for å glede meg for tidlig og miste underveis, eller det aller verste – ved målstreken. Jeg er redd for å ikke takle det, redd for å ikke være en god nok mor. Jeg er redd for å miste meg selv i jakten på den store familielykken. For livet med ett barn er veldig godt. Det går i det tempoet vi bestemmer. Vi har tid til å høre på lange historier og fokusere på dette ene lille mennesket så lenge han ønsker. Nå føler jeg at jeg tar fra han drømmetilværelsen som mamma og pappas ubestridte midtpunkt. Fortjener han ikke å nyte det litt til?

Men det får han jo. Et svangerskap er nesten ti måneder og innen storebrortilværelsen vil være en virkelighet har Lillemann gått minst et halvt år i barnehage og blitt en helt annen gutt enn han er i dag. Han vil ha fått være vårt store mirakel i to år, og han vil ha godt av å dele scenelyset med en annen.

Men er jeg klar? Klar til å elske to stykker betingelsesløst? Klar til å utsette meg selv for den hjertegleden og -sorgen det kan bringe? Er jeg egentlig klar over hva jeg begir meg ut på? Selvfølgelig er jeg ikke det. Jeg aner ikke hvordan det vil bli, og jeg aner ikke hvordan jeg vil reagere. Jeg kan ikke se det for meg, fatte det eller forestille meg livet med to små. Jeg håper jeg får muligheten til å oppleve å ha fire små armer rundt halsen i en gruppeklem. At jeg får legge to små trette kropper etter en lang dag i sola med gress og vann og sand og se de små øynene lukke seg til lading, gjøre seg klare for nok en morgendag. Å oppleve gleden og stoltheten ved å kunne løpe rundt i gresset for aller første gang i livet, og vite at det lille mennesket ditt stoler så på deg og er så trygg at han helt har glemt å lære seg å stoppe. Hva skal man med det når man har en mammafavn å løpe rett inn i? For du tar meg i mot, mamma, gjør du ikke det?

Og det er klart at jeg gjør det, kjære barnet mitt. Hver eneste gang, og uansett hva som skjer eller hva du kommer med. Og jeg har rom til å ta i mot en til. Uansett hvem du er eller hva du bringer inn i livet mitt. For nå hopper jeg. Jeg hopper inn i det nye livet mitt. Jeg håper jeg lander stødt på begge beina.

 

Mammahender

Advertisements

5 thoughts on “Jeg hopper

  1. Jeg har trua på deg uansett hva fremtiden bringer, jeg..!♥ Og jeg vet med 100% at lillegutt syns han har verdens beste mamma og pappa. Han hvisket meg det i øret sist 😉

  2. Kjære Janne, du skriver STERKT! og godt. Ønsker dere all mulig lykke til!
    Hilsen fra Tone-Lill

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s