Klekkeri – klekkera

I natt tror jeg ikke jeg var nedom madrassen ett sekund. Jeg har hørt knoppene spire på Smørblomstene og fuglene starte dagen. Jeg våkna før vekkerklokka og tårene har trilla uten stans i flere timer. Jeg har grua meg så fælt, og jeg har grua meg med rette. Min egglegging er langt fra smertefri, dog ikke så pinlig som guttas bidrag på en dag som denne…

Å si at egguthentingsdagen ikke har et snev av klekkeri og samlebånd over seg, vil være å lyve. Par etter par kommer inn, mann etter mann henter runkekølapp og kommer rødmusset ut til oss andre igjen. Så selv om min selvmedlidenhet på å få skjeldent vondt av verpeseansen er rimelig stor, så er den langt fra så graverende som selvrespektbristen disse mannfolka må få på en slik en dag. Ingen snakker om det – men vi vet hva du har gjort…

Venterommet er fylt opp av spente par som takler det hele på hver sin måte. Noen blir overgira, høyrøsta og rake i ryggen, andre igjen sovner av likegladpillen og henger siklende i et hjørne. Jeg – jeg gråt. Igjen. For selv om jeg sier fra og prøver å fortelle at jeg faktisk gruer meg mer til dette enn en eventuell ny fødsel, så føles det ikke som om lokalbedøvelsen virker og smertene tilsvarer alle tidligere og kommende mødres eggløsninger og menssmerter; samlet i en. Det stikkes og graves og suges og skylles, og mens jeg gråter, og legen ønsker å avbryte seansen, biter jeg tenna sammen og mumler frem et «ikke faen». Jeg har da vel ikke kommet hit for å vise meg som en kylling og avbryte, bare fordi det føles som om jeg skjæres opp innvendig med en litt sløv kniv!?! Og det er når jeg trilles ut der alle de andre går, når jeg ligger i fosterstilling og spyr, mens dama som var inne etter meg går hjem med lette føtter, at jeg føler at verden er bittelitt urettferdig.

Men omsorgen fra sykepleiere er overveldende og etterhvert får jeg både bolle og brus av Ingeniøren. Jeg får enda en Paralgin Forte og sovner for andre gang. Og fire timer etter inngrepet, når alle de andre parene har dratt hjem for en evighet siden og hele avdelinga spiser lunsj, da får også jeg endelig på meg klærne og klarer å gå de få hundre meterne til parkeringshuset. Og bak oss ligger seks ørsmå håp i hver sin petriskål og gjør sin livs jobb. Og i morgen får vi vite om jobben er gjort bra nok og om vi får sette inn et lite frø på torsdag. Og gjør vi det, så er det nøyaktig samme dato som vi satte inn Lillemann på, to år etter. Det kan bli vår families julaften og 17.mai på en gang. En flaggdag for all fremtid. Men da må vi ha litt ekstra flaks. Og det syns jeg faktisk vi fortjener, selv om vi allerede har lykkes en gang. Er det for mye å ønske seg?

 

UtgråttSelfie

UtgråttSelfie

 

Jeg må takke for alle lykkeønsker, meldinger, tanker, bønner og jeg-vet-ikke-hva. Det varmer som bare det!!! Og så må jeg legge til at det er svært skjeldent man får så vondt under egguttak som jeg får. De aller fleste oppfatter det som ubehagelig, men kan gå hjem rett etterpå med æren i behold og Paracet i veska!

Advertisements

2 thoughts on “Klekkeri – klekkera

  1. Du deler noe skikkelig intimt og nært og skummelt og fint, og takk for det. Jeg merker at jeg heier skikkelig på dere, og håper av hele mitt hjerte at det går veien. Du skriver så bra at det er en fryd – noe som ikke kan sies om alle blogger der ute.
    Fingrene er krysset, jeg følger spent med fortsettelsen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s