Noen vet…

Jeg klarer ikke få kontroll over kroppen. Det kjennes ut som om hele meg rister, jeg er stuptrøtt, men får ikke sove. Skrubbsulten, men klarer ikke spise. Jeg har vært oppe siden kl 06.00 med en lysvåken morgenfugl som stort sett aldri står opp før 08.00 om han får bestemme selv, og nå sover Bikkja og Lillemann, mens jeg sitter som et tent lys og ser på klokka som snegler seg av gårde. Noen vet, men jeg må vente…

Jeg venter på å få ringe labben på Riksen. Jeg skal få vite om håpet fortsatt er lysegrønt eller sluknet for denne gang. De vet og har visst lenge, men nå er de travelt opptatt med dagens par, så jeg får ikke vite før etter 14.30. Fra kl 06.00 til 14.30 er det fryktelig mange, lange timer… Så selv om det å ta ut egg fremstår som den rene, fysiske tortur for min del, så tror jeg faktisk dette er enda verre. Å vente. Å være tålmodig. Jeg innehar ikke den egenskapen!

Jeg veksler mellom 100% skråsikkerhet på at vi får beskjed om at det er null resultat. Ingen embryoer. Nada. Og en betryggende ro på at vi strengt tatt har fått veldig gode resultater tidligere, sånn at dette bør gå veien. Ingeniøren sitter på jobb og er superoptimistisk og satser på fem. For selv om det for mange virker helt søkt, så er det faktisk den sindige og pragmatiske Hedmarkingen som ser livets lyse sider i familien vår. Jeg forbereder meg alltid på det aller verste og regner med fatale utfall, og gleder meg heller nøkternt om jeg blir gledelig overraska. Og nå er jeg nede i en dyp bølgedal. Jeg har en sterk følelse av at tida har stoppa og jeg har sjekket alle klokkene i huset for å være sikker på at de faktisk går. Jeg har prøvd å se på herrrrrlig trash-tv på TLC og jeg har forsøkt å sove. Til ingen nytte. Jeg rister og skjelver og vil helst bare flytte ut av kroppen og livet, og bytte med noen andre.

Men jeg skjønner at det ikke går. Jeg må møte dette som alt annet og ta de slagene eller gledene som kommer. Men hvordan jeg skal klare det, stiller jeg meg mildt sagt undrende til. Noe sier meg at uansett utfall så kommer jeg til å sovne tungt og godt i natt, for kroppen jobber på høygir, så dette må jeg jo bli sliten av!

Jeg orker snart ikke mer, men vet jeg må holde ut. Og det verste er nesten å vite at noen vet. Noen vet, men jeg må vente…

 

Ring

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s