Ett bittelite håp…

Og så er du der inne, i det mørke, varme, lune. Det som kan bli hjemmet ditt i ni måneder. Om du velger det. For det er du som bestemmer om du vil bli. Det er ikke opp til meg. For hos meg har du allerede flyttet inn, i hjertet. Og selv om jeg har sagt at det ikke er like farlig om du blir eller ikke, så stemmer ikke det. Akkurat nå betyr det alt at du blir. At du blir en del av oss.

Det er ikke noe jeg kan gjøre selv. Alt er fullstendig opp til høyere makter eller skjebnen eller naturen eller hvem jeg skal stole på. Teamet fra Rikshospitalet er ferdig med sin del. Nå er det bare deg og meg. Det er bare du og jeg som kan få det til. Jeg føler meg ensom, handlingslammet, ubrukelig og liten. For dette er så stort. Det er så enormt at du er der inne, og at du kanskje kommer til oss. Eller kanskje ikke. Det er så vanvittig at du har ligget i et kjøleskap i natt, helt alene, og delt deg – akkurat som du skal. Det er så sjukt at du ble påbegynt på et rom på Radiumhospitalet for over ti år siden. At Pappas testikkelkreft gjorde at ferden din mot livet begynte så alt for tidlig, men som alikevel betyr at det er akkurat du som kan komme til oss nå.

Men vi skal gjennom så mange hindere før vi kan komme dit. Og aller først står vi forran det største og vanskeligste; du må feste deg. Du må fortsette å dele deg. Og alt må fortsette like godt som det har gjort så langt. Jeg skulle ønske jeg kunne vite og slippe å vente. Jeg kunne ønske jeg kunne gjøre noe for å sørge for at du ble. Jeg kunne ønske livet hadde ett sikkerhetsnett som gjorde at jeg ikke falt så langt om skuffelsen blir for stor.

Livet har ikke sikkerhetsnett. Man må kaste seg ut i det ukjente for å få det fineste. Man må gi hjertet sitt til kjærligheten og ærligheten. Man må stole på at det gode rundt seg til syvende og sist overgår det vonde. Og man må hoppe i det. Man må ta rennafart og sats og sette utfor, selv om man ikke vet hva som skjuler seg bak neste sving eller over bakketoppen du skimter i det fjerne. For det er sånn man lever livet. Og det gjør faen så vondt. Men når det er godt, da er det fantastisk!

Nå er det litt midt i mellom. Jeg svinger mellom håp og tro, fullstendig avmakt og følelsen av å mislykkes. Jeg vet ikke hva jeg tror, men jeg vet hva jeg håper. Og i mellomtiden legger jeg beina høyt, vel viten om at det ikke hjelper, men med følelsen av at jeg vertfall gjør noe…

 

Ingenting skal være uprøvd...

Ingenting skal være uprøvd…

 

Advertisements

3 thoughts on “Ett bittelite håp…

  1. Så vakkert skrevet. Tårer i øynene her!
    Jeg jobber forresten i den andre enden av svangerskapet, dvs på en fødeavdeling 🙂
    Klem og masse xxxxxxx

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s