Gamle synder

Jeg hadde lovet meg selv å ikke Google. Jeg har sagt til meg selv 1000 ganger at jeg skal puste med magen, nyte Lillemann og ikke tenke på hva som kan bli eller kunne ha blitt. Fy søren så dårlig jeg er til å lytte til meg selv!!!

Denne formiddagen har gått med til å vaske badet (jeg vasker stort sett veldig mye når jeg er stressa eller nervete) mens poden har blitt underholdt av sine to beste venner; Herr Vaskemaskin og Fru Tørketrommel. Og mellom skrubbing av do, pussing av speil og gnikking på gjenstridige tannpastaflekker, har jeg lest om smerter og ikke smerter, symptomer på dag tre og symptomer først i uke 10. Jeg har lest meg opp på forskjellene på Lutinus og Crinone (progesterontilskudd IVF-ere tar da de ikke produserer det selv i begynnelsen), jeg har vært brennsikker og usikker og jeg har nesten tatt livet av den overivrige Bikkja.Det har med andre ord klikka for meg…

For selv om de tøffe dagene med sprøyter og nesesprayer og evigvarende legebesøk er over, så er vi nå inne i den aller grusomste perioden ved et prøverørsforsøk. Så populært kalt «Rugetiden». I alt for lang tid må man bare vente. Vente på at HcG-hormonene stiger, og man er gravid, eller de forblir på stedet hvil – og man har mislykkes med forsøket. Noen lange dager som snegler seg av gårde og hvor hvert eneste miniatyriske tegn sender deg rett til himmels, før en realitetssjekk får deg til å innse at du bare måtte prompe litt og at det slettes ikke var festesmerter, men luft i magen. Dager der man lever som om man er gravid, men ikke vet om man er det. Dager der det eneste man vil er å tisse på en pinne og sjekke om man kan krysse av for enda en milepæl og begynne å leve livet sitt igjen, om enn et helt annet liv enn før de to, magiske strekene dukket opp.

Når jeg ser tilbake på hvordan det var med Lillemann, så ser jeg en rosa sky der jeg bare visste at jeg var gravid en time etter at vi kom hjem fra innsetting. Men når jeg tenker på hva jeg egentlig husker fra graviditeten og den tida der, så blir jeg jo litt usikker på om det faktisk stemmer. Jeg ser for meg en tid der jeg var et to og der jeg aldri var helt alene, og nå føler jeg meg ensom. Men hvor kommer tosomheten fra? Den kommer jo ikke fra et lite knappenålsstikk som så vidt har kommet seg inn i livmora mi, nei den kommer fra hele reisen – og den kommer over tid. Så kanskje jeg ikke skal lete så mye etter den andre sjelen riktig enda, men heller etter min egen. Prøve å finne ro med at livet gir deg det det skal og at jeg ikke er herre over min egen skjebne.

Og så får Google være Google, med sine fora fylt med hekser forkledd som velmenende medmødre og utslitte prøvere. Jeg vet at det kan gå, og går det ikke nå, så må vi bare prøve igjen. Og går det ikke, så blir det jo hvitvin ved den private Poolen på Kreta senere i sommer – og det kan jo fungere som et ok plaster på såret og pust i bakken før nytt prøverør og barnehagestart i august! Hvis jeg er helt alene altså…

 

Mammaforum

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s