Full kontroll!

Noen ganger føler Ingeniøren og jeg at vi er dritsmarte og helt usedvanlig gode foreldre. Vi klekker ut særdeles gode planer, legger opp perfekte løp og føler oss som et uslåelig team. Det er oss mot Lillemann, og vi vinner garantert… ikke! Lillemann er nemlig relativt skjelden med på planene. Er akkurat som han ikke følger med når vi legger dem fram.

På søndag hadde vi en sånn dag. En dag der vi virkelig briljerte! Ingeniøren reparerte verandaen på hytta etter vinterens herjinger og jeg vaska inne etter sesongens gjester og BløderBikkjas vandringer, og alt sammen mens den lille tok sin formiddagslur. Vi fora godt, både bikkje og barn, pakka bil og vendte nesa hjemmover, men med et delmål; Svømmebassenget på Radisson Blu. Vi har planlagt siden jul at vi skulle ta oss en tur i en svømmehall, men vi er den type familie som aldri får til sånt. Da skal heller noe klippes, beises, kløyves, stables, rakes, bygges eller repareres. Vi må besøke noen, feire noen, kjøpe noe eller selge noe og museer, haller, basseng, lekeland eller turstier taper stort sett alltid. Vi er klar over at vi er for dårlige og jobber stadig med å forbedre oss. Vi var derfor mildt sagt både imponerte og fornøyde da vi betalte inngangpenger og endelig fikk dukket ungen i et basseng igjen.

Og vi hadde det kjempefint! Vi dukka under, «hoppa» fra kanten, ropte høyt i grotter og spruta masse på hverandre. Lillemann er trygg som en fisk i vann og nøt både oppmerksomheten og den vektløse tilstanden. Vi toppa det hele med lek i lekerommet og en sen lunsj på hotellet, og da vi satte oss i bilen klappet vi hverandre på skuldrene og satte kursen hjemover, skråsikre på at ungen i baksetet kom til å sovne før vi kom forbi Esso-stasjonen. Og det gjorde han forsåvidt også, han bare våkna ti minutter senere… Og da var stemningen alt annet enn god! Så i stedet for det sovende, utslitte lille barnet vi hadde planlagt å ha med oss hjem, fikk vi en overtrøtt, utslitt skrikerunge i baksetet som slettes ikke var spesielt interessert i synge med mamma eller hvile øynene. Planen kræsja.

Ingeniøren og jeg satt med tomme blikk og stirret inn i Trysilvegens monotone landskap. Vi prøvde alt; sang, klapping, høy musikk, lav musikk, ingen musikk, lyd på det nye rattet – ikke lyd på det nye rattet, flaske i fart, stryking av hår, mindre klær, smokk, en smokk til da den første forsvant, bamser, biler og fullstendig ignorering. Han sovna til slutt. I Oslofjordtunellen. Når det er ti minutter til vi er hjemme…

Og siden man da hadde bæsja, var sulten og tross alt hadde duppa av litt; så kjørte man nytt show til nærmere 22 på kvelden. Og i mellomtiden hadde de smarte foreldrene gått tomme for mat og beveget seg faretruende langt ned på blodsukkerskalaen. Bikkja ville verken ligge i gangen eller ha på seg løpetidtruse, så hun akkompagnerte det hele med en konstant piping og stemningen var til å ta og føle på.

Alikevel, da vi krøp under dyna og kysset hverandre go’natt var begge to enige om at det hadde vært en super dag og at det var fantastisk at vi hadde kommet oss i det svømmebassenget.

Vet ikke helt hvordan vi klarer det, men vi går altså på vårt eget selvbedrag – gang på gang… Lenge leve selvinnsikten!

 

Lastebil

Ruskevær gjør ingenting når man har fått ny lastebil!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s