Tårnfrid

Jeg føler meg som Tårnfrid, hun som skal få til alt, ha barn, flott ytre, spennende jobb og alltid være i flytsonen. Jeg har hatt første timen hos tannlegen mens Ingeniøren tok morgenvakta med Lillemann, jeg farger håret under formiddagshvilen mens jeg jobber med en presentasjon sammen med kollegaen min som er på kontoret, pakker til to jobbedager i Stockholm, blogger og drikker dagens åttende kaffekopp.

Og akkurat nå syns jeg det er litt godt. Jeg gleder meg til å bo på hotell, alene, i to netter. Helt uten mann og barn. Jeg gleder meg til å savne og kanskje bli litt savnet. Jeg gleder meg til å spise middag med kolleger fra flere land, diskutere utfordringer og løsninger, snakke fag og ikke bleier, være meg – og bare meg. For jeg savner det litt. Å være fokusert på hvem jeg er og bare det. Ikke måtte tenke på om Lillemann ligger riktig i senga, har det for varmt eller for kaldt, hva vi skal spise til middag eller om Bikkja har fått nok stimuli i dag. Jeg skal bare passe på meg selv og mine ting i to døgn, og akkurat nå er det en svært kjærkommen tanke. Kanskje det egentlig er ferie jeg ønsker meg?

Og nå nærmer den seg. Ferien altså. Fire uker står forran oss som blanke ark, og jeg føler vi har fått utdelt de finest fargestifter til å fargelegge dagene med. Jeg gleder meg til late dager uten planer, og aktive dager med stor glede og mange opplevelser. Men hva er opplevelser for Lillemann egentlig? Er det vannsklier og enorme lekeplasser? Er det aktivitetsparker og vannverdener?

Jeg tviler på det. Jeg tror at om han får bestemme så er en perfekt dag en dag der både mamma og pappa har tid til å sitte ved siden av han og studere alt det som studeres må når man er snart halvannet. Det er mysteriet med bladene på hekken og mosen i plenen (jada, vi har det og jeg lurer også på hvor den kom fra!). Det er den sensasjonelle følelsen av sand som renner mellom fingrene og de fasinerende humlene med bittesmå vinger og øredøvende sus. Det er en badeball i vinden og en fugl på insektsjakt. Og det er i disse små halvtimene der tiden virker å stå stille, og verden oppdages og oppleves gjennom ganske så nye øyne, at man blir bevisst på sin egen tilstedeværelse, og kanskje aller mest mangelen på den. Det er da jeg skjønner hvor skjeldent jeg faktisk puster helt ned i magen eller tar meg tid til å lukte på blomstene. Så i går kveld, da en søt eim av Kløver spredde seg over Rekkehusgrenda, gikk jeg ut og gjorde noe jeg ikke har gjort på så lenge jeg kan huske; jeg plukka blomster! I lett skumring tusla jeg opp de små veiene våre og kjente på følelsen av å bare være til littegrann. Og inne i meg frydet LilleJanne seg… Kanskje jeg må la henne komme frem litt oftere?

 

Kløver

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s