Etterdønninger

Jeg trodde ikke dette siste prøverørsforsøket var så ille. At jeg egentlig kom meg ganske greit gjennom og over det. Men jeg er sliten. Fryktelig sliten. Bare tanken på å stå opp om morgenen river tak i meg som en klo. Jeg føler meg fortsatt som i koma og begynner å oppdage flere og flere gravide rundt meg. Jeg er i postprøverørsverdenen.

Jeg  vet at jeg er heldig. Jeg vet at det er et mirakel at jeg er mamma. For kun få år siden hadde det aldri skjedd. Men jeg var av en eller annen grunn så sikker på at det skulle gå på første forsøk denne gangen. Akkurat som jeg var første gang vi prøvde. Jeg var skråsikker på at dette skulle være enkelt som bare det, jeg hadde bare glemt at sånn er det faktisk ikke i denne verden. Naturen bestemmer også litt. Ikke bare når den får regjere fritt, men også når vi hjelper den på vei.

Og nå kjenner jeg på etterdønningene. De som kommer når stormen har lagt seg og alt har blitt stille. De som ruller inn over stranden mens uværsskyene trekker seg tilbake i horisonten. Jeg orker ikke helt involvere meg, jeg gjør alt jeg kan for å se alle og høre alle. Jeg har lyst til å krype under dyna og bare være helt alene klokke sju på kvelden. Jeg vil skrike til kroppen min at den bør faen meg prestere bedre neste gang, for dette er ikke godt nok!

Men jeg vet at jeg skal være takknemlig, og egentlig ikke noe annet enn det. Jeg har en sprellende og levende Lillemann som har gjort meg til mamma, og jeg lever i et land der jeg får lov til å prøve å gjøre han til storebror selv om det på ingen måte er en folkerett. Jeg vet at jeg skal være lykkelig og fornøyd og bare nyte det jeg har, men jeg orker det nesten ikke. I stedet er jeg tung, trøtt og skuffa, og utålmodig ventende på det som kommer. Jeg vil komme til målet! Jeg vil bli ferdig med det som er ugreit! Jeg vil slippe å vente i usikkerhet og ubehag. Jeg vil ut av skuffelsen og inn i pågangsmotet.

For akkurat nå er jeg verken sterk eller stor. Jeg har ingen nådegave eller tilstedeværelse i det som er fint. Jeg er bare liten, sliten og trøtt. Jeg er bare meg, men ikke den meg jeg kjenner. Så hvis du finner henne, hun som tåler en støyt, tør å si fra og ikke lar noen andre kjøre over henne; vennligst send henne hjem, for nå trengs hun i skallet hun bor i. Her er det nemlig ingen hjemme…

 

blomst

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s