MammaMagi

Jeg er en nybegynner. Jeg har bare så vidt begynt reisen. Jeg aner egentlig ikke hva jeg driver med og jeg stoler blindt på egen intuisjon og barndomsminner. Jeg er en fisk på land og en tikkende bombe; jeg er mamma på andre året…

I disse dager skrives det side opp og side ned om utdannelseskravet som stilles til dagens arbeidssøkere. Selv var jeg vitne til at man krevde minst en Bachelor-grad for en jobb på kundeservice pr telefon for noen uker siden, og jeg begynner å bli litt usikker på om dette egentlig er et sunnhetstegn. Men uansett hvor mye utdannelse du tar, så er det en jobb du aldri får et papir på at du kan. Jobben som forelder kommer til deg etter et arbeidsuhell eller nitidig forberedelse og innsats, men like overraskende på alle. Det manger manualer, oppskrifter, ordbøker, nyhetsbrev og innholdsfortegnelse. Det eneste du har er dine egne foreldre – det er de som setter standarden for hvordan du gjør jobben.

Noen opplever at de skal gjøre mer eller mindre alt det motsatte av sine foregangsfigurer. Andre erfarer at de blir blåkopier av sin mor eller far. Jeg merker at jeg nærmer meg siste kategori, men med visse modifikasjoner…

Jeg har enda ikke kjøpt dukke til Lillemann. Jeg vet det er på tide, og han er ekstremt kosete og omsorgsfull med bamsene sine, så jeg tror han ville satt pris på det. Han har heller ikke kjoler eller kjønnsnøytrale farger på klærne, og jeg tipper Mormor syns det er litt synd. Ikke er jeg så sikker på at løpet er kjørt for at han skal bli en bra mann enda heller, og noen ganger klikker jeg på Mormors små kommentarer og velmenende råd. Ja, jeg VET at det går over. Jeg VET at han tester meg. Jeg VET at han ikke har vondt, men den gråten er uutholdelig!!! For meg! For jeg er mammaen til en gutt som nesten aldri gråter eller sutrer eller klager. For han er en glading! Men Mormorer har lov. For Mormor kan jeg si i mot uten at det skader. Jeg kan være uenig, småfrekk og ekspert på mitt eget barn uten å såre noen eller ende opp i en konflikt. For det er mammaen min. Og hun kjenner meg…

Men to ting har Mormor som jeg ikke har; tro og ro. Og noen ganger, når det røyner på som værst, da er Mamma det beste jeg kan få. Når Mamma tar en joggetur opp til oss, sånn helt tilfeldig, og sitter under den nye Pergualen sammen med meg og hører på Lillemanns ustanselige gråt. De hjerteskjærende hulkene som kommer når sinnagråten ikke har fungert og man tyr til neste steg i gråtestigen. Når jeg vet at jeg må holde meg unna – da hjelper hun meg til å gjøre akkurat det. Da gir hun meg litt av roen sin og hjelper meg. Da viser hun meg den mammaen jeg alltid har hatt og ønsker å bli. Da viser hun meg den rollemodellen hun er og den tryggheten jeg vil være for mitt barn.

Så kjære Mamma, jeg sier det ikke til deg ofte nok og helt sikkert ikke alltid så godt som jeg burde; men du er mitt største forbilde! Din styrke og ro, din tilstedeværelse og oppfinnsomhet, din fantasi og oppmerksomhet – alt du har gitt og gir meg og mine søsken og dine barnebarn, har formet meg til en kvinne og mor, kone og søster, som jeg stort sett er veldig fornøyd med å være. Jeg bærer dine verdier og ord, ditt engasjement, din kjærlighet og tilstedeværelse med meg i alt jeg gjør. Takket være deg er det lettere å møte dager der ikke alt går på skinner.

Og takk for at du tok joggeturen din innom oss i dag. Selv om jeg selvsagt blir litt grinete på at du er mer sporty enn meg…

 

 

 

 

 

Advertisements

2 thoughts on “MammaMagi

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s