Stridens kjerne

Jeg har lenge lett etter det optimale argumentet for pappapermordningen og viktigheten av kvotens eksistens. Og i mine ører fungerer alle de åpenbare årsakene som; båndet mellom far og barn, likestillingsaspektet innad i familien og viktigheten av at man endrer forventningene til begge kjønns arbeidsdeltagelse i småbarnsperioden. Og etter mitt syn er det det siste aspektet som er det aller viktigste. Og for å endre på dagens holdninger og utfordringer i enkelte yrker og innen deler av det private næringsliv, ja så må alle ta sin del av ansvaret.

Det finnes noen kloke hoder i dette landet som også har en superb formidlingevne, og ett av de har Marie Simonsen. I dagens kronikk i Dagbladet tar hun opp tråden fra Dagens Næringslivs helgereportasje om meglermennene som er så viktige på arbeidsplassen sin at det rett og slett er helt horribelt å skulle tilbringe noen uker og måneder med sitt nyeste familiemedlem. Og hun treffer etter min mening stridens kjerne så til de grader midt på spikerhodet. For som hun så treffsikkert skriver; «Hvis det ikke er plass til moderne og myke menn, hvordan skal det være plass til kvinner som er så gammeldagse at de føder barn?». Og det er jo nettopp det jeg har så vanskelig for å forstå; som samfunn ønsker og trenger vi at en stor andel av Norges kvinner er i jobb og har høy utdannelse, men samtidig skal de ikke være så viktige i den jobben de har at de ikke kan være borte fra jobb for å skaffe til veie en ny generasjon arbeidere. Betyr dette at vi som samfunn strengt tatt mener at vi ikke ønsker kvinner i de viktige rollene, de rollene der vi tror vi har plassert uerstattelige mennesker? Er vi da så likestilte som vi liker å hevde? Kan vi fortsette å slå oss på brystet og hevde at kvinner har samme muligheter som menn? Og kan vi, med de holdningene som nå avdekkes blant både ledere og ansatte i flere og flere yrkesgrupper, ta oss råd til å la fedrekvoten seile sin egen sjø?

I alle land rundt oss, som det er naturlig å sammenligne seg med, der foreldrepermisjonen står fritt mellom mor og far å fordele seg i mellom, ser vi at fedreandelen er betydelig lavere enn i Norge. Og da snakker vi ikke bare om antallet uker, men også om hvor mange som faktisk tar ut noe i det hele tatt. Jeg har hørt et utall sitater og utsagn fra mine mannlige venners sjefer som i stor grad støtter opp under holdningene til meglerhusene, og det til tross for at man langt på vei ikke har det samme kravet til tilgjengelighet som man har i meglerbransjen. Fedrekvoten ligger derfor der som en enorm støtte til menn; dere trenger ikke ta diskusjonen en gang. Den er tatt allerede! Noen har gjort det for dere! I motsetning til deres mannlige pappakolleger i landene rundt dere så har dere ikke bare krav på, dere har rett til – og dere har uker som er bare deres. Enn så lenge…

Og det er ikke bare sjefen din som kan stå i veien for deg, også barnets mor vil kunne være et hinder i veien mot samvær med ditt lille barn. Men også her er diskusjonen allerede tatt; tar ikke du de, forsvinner ukene. Og hvem kan da si at det er til barnets beste at man ikke er hjemme? For hvordan skal det bli for våre døtre å komme til et yrkesliv der de anses som annenrangsdeltagere og det forventes at de skal være borte i eviglang tid? Kanskje er dette en negativ konsekvens av den lange og gode foreldrepermisjonen vi har i dette landet, og nettopp derfor er løsningen med at ukene forsvinner om ikke far tar de, så enormt viktig. For det er viktig at vi kvinner som får barn også viser at vi vil være en del av arbeidslivet! Det nytter ikke at alle skal trekke seg tilbake og jobbe kortere dager i mindre ansvarsfulle stillinger. Da må arbeidslivet finne en måte å tilrettelegge enda bedre for denne gruppen, og sammen må vi ta ansvaret for at det går an å ha både barn og en karriere i det likestilte Norge – enten du er mann eller kvinne.

For hva er egentlig alternativene? Lavere kvinneandel i arbeidslivet? Nannies og kostskoler? Enda lavere fødselstall? Jeg tror ikke AS Norge har råd til noen av disse konsekvensene, men vi har råd til å investere i familiene. Så pappaer; ikke sløs bort denne muligheten. Og mammaer; ikke gjør deg selv overflødig. Og til resten av dere; sørg for at pappakvoten står sterkt i mange år fremmover! Jeg tror på fremtiden, men fremtiden trenger litt hjelp fra fortiden. Så la oss ikke være historieløse og bakstreverske, men stå frem som det foregangssamfunnet vi liker å være. Jeg sier nok en gang et rungende ja til pappakvote og mammaer i arbeidslivet – selv om jeg også gruer meg til barnehagestarten…

Pappapermmoro

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s