Charterekspressen!

Vi er på plass! Ved Kretas bassengkant på hotell Avra Imperial Beach Resort and SPA. Men før vi kom hit har vi vært gjennom en og annen prøvelse. Og det begynte med mitt smått overdrevne behov for kontroll, oversikt og forutsigbarhet. Eller reisefeber som man også kan kalle det…

Jeg må være så ærlig at jeg innrømmer at denne reisen til nationen Syden kom litt brått på meg etter en uke med 30 grader i skyggen ved Tyrifjorden og rolige dager med mann og barn og fortreffelig besøk. Men hverdagen kom brått på oss da vi entret Rekkehusgrenda med sine nærmere 35 grader og stillestående luft. Plutselig ble behovet for air condition svært påtrengende og ikke minst muligheten for en dukkert når behovet meldte seg. Så pit stoppen i heimen ble en prøvelse for både Bikkja, Lillemann og foreldre, og livet dreide seg stort sett om å få i seg nok væske mens jeg løp opp og ned trappa.

Jeg liker å ha kontroll. Jeg liker å forberede meg godt. Og jeg liker lister. Dette minner unektelig litt om en tvangstanke og grenser til en mani, men jeg trives med det og vi ender stort sett opp med å ha alt vi trenger og velutstyrte ferier av det. Denne gangen kom listene litt brått på meg og var rablet ned med blyant i et panisk øyeblikk siste kvelden på hytta. Det skal sies at mine lister ikke inneholder fargekoordinerte antrekk til hver kveld eller gjennomtenkte mengder sko, men heller kubbelys, vinopptrekker og kortstokk. Jeg fokuserer ubetinget på å ha med nok grunnlag for smerte- og sutrefri ferie, så tilstrekkelig antall smokker er viktigere enn smykker. Mulig jeg kommer til å angre litt på det, for hotellets dresscode til middagen er noe stivere enn først antatt…

Etter en kveld med fullstendig anarki på barnerommet, sovnet Lillemann som en stein da vi la han kvelden før avreise. Lite visste han om at han ville bli vekket 03.40, ikledd klær han aldri hadde sett før, og plassert i bilsetet sitt med nesa mot Gardermoen. Det kom like brått på han som mannens behov for stivkrampesprøyte mot hoggormbitt, min uvelkomne mens som utsatte nytt prøverørsforsøk og mitt tapre forsøk på å finne en bikini som egner seg ved en bassengkant, dagen før dagen. Vi skulle pakke, rydde, vaske klær, vanne planter, levere Bikkja, hente en ring som alikevel ikke var ferdig (den kan ikke reguleres inn sååå mye!), få i oss mat en gang i blant, klippe plener og huske pass, billetter, kamera, batteriladere og ikke minst – ungen, og tiden var knapp. Svetten rant, klokka gikk og 00.23 var jeg i seng, med nylakka negler, nyskrubba hud fra topp til tå og to kofferter i gangen – klare til avreise. Og det var nøyaktig to timer og 37 minutter til klokka ville ringe. Jeg sov ingen av de.

Så med grus under øyelokka, svetteperler på overleppa og skyhøy puls kjørte vi fra Rekkehusgrenda nøyaktig kl 04.00 – helt etter skjema! Det har aldri skjedd før! Vi gikk rett på shuttelbussen på parkeringa, snek som juling i innsjekkøen og var ferdig med sikkerhetskontrollen på under 10 minutter. Kontrollfreaken inni meg jublet høyt! Hvem har sagt at det er trøblete å reise med små barn? En time før avgang satt vi ved gate og Lillemann spiste banan og så på flyene. Lykke.

Flyet var enormt, de ansatte supersøte, Lillemann flørta så vi nesten ble flaue og så endte vi bakerst i flykøen… Det ble varmt, vi trodde barnet hadde bæsja, vi skifta bleie, ingen bæsj, men veldig varmt toalett! Vi underholdt, sang, tralla, flyet letta, livet gikk greit, barnet tissa seg ut. Stemningen ble litt mer anstrengt. Ny bleie, oppdaget at det nå bare var en igjen. Strek i regninga og et lite minus til kontrollfreaken. Barnet ble trøtt. Veldig trøtt. Ville ikke sove. Mor og far ble stressa, medpassasjerer begynte å sende medlidende blikk der de satt med sine litt større barn som tegnet i ro og fred. Etter noe som virket som en evighet og et basketak sovnet den håpefulle, og foreldrene. Og vips skulle vi lande. Det gjør vondt i ørene for enkelte, og de skjønner ikke hvorfor eller hva som skjer. Da hyler man. Som om man blir torturert. Det er ikke gøy. For noen. For aller helst vil man bare si; «Hei, sønnen min får veldig vondt i ørene av dette han, så vi går av her!», men det går jo ikke. Så man sitter der. Med en gutt som slettes ikke vil sitte på fanget og som har smerter du ikke kan forklare. Og du tenker stille for deg selv, neste år blir det biltur.

Men etter biltur, flytur, busstur og golfbiltur sitter vi nå på dag tre i charterparadiset og nyter livet for alvor. Vi er sære og rare og deltar på minst mulig, men koser oss. Og i dag skal vi feire at Mamma og Gartner’n har vært gift i 12 år (tror jeg… Dårlig forlover!), at Lillemann er halvannet år og at det er 6 år siden vi traff hverandre – et begivenhetskinderegg!

Vi i charterland strekker oss på solsenga og ønsker alle en riktig så fin lørdag!

image

Kreta svikter ikke...

Advertisements

3 thoughts on “Charterekspressen!

  1. Jeg er en av de som ikke er så happy for unger som sparker meg i ryggen på fly og sånt, men akkurat den hylinga når flyet lander har jeg stor forståelse og tolmodighet med. Jeg kunne av og til tenkt meg å hyle med når øra holder på å sprekke. Å fly med øre, bihule, halsbetennelse har jeg prøvd noen ganger. Og da er det helvete å lande…

  2. Dette er for koselig til å ikke kommentere! Her sitter jeg å mimrer to år tilbake da jeg koste meg i hjel på Avra og nettopp hadde fått vite at det var en liten gutt i magen. Nå er han 1,5 år (og selvfølgelig verdens kuleste), OG i dag, 26 juli er det 6 år siden jeg møtte mannen i mitt liv for første gang. Kos dere på Avra, jeg vil tilbake!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s