Det utenkelige blir det tenkelige

Så har det skjedd, det jeg fortvilt hadde sluttet å tro på for to dager siden. Det som virket som en utopi, en annen verden. Det jeg har gruet meg til så alt for lenge og strengt tatt ikke forholdt meg til som virkelighet. Barnehagebarnet storkoser seg i barnehagen – helt på egenhånd! Det er en vemodig lykkefølelse, men å så ektefølt!

Jeg var virkelig alvorlig bekymret for fremtiden da jeg sto med en liten apegutt klamrende til meg, storgråtende, på tirsdag. Jeg følte meg som et forferdelig menneske, en sviktende trygghet, en mor som bare tenker på seg selv. En typisk karrieremamma som vil ha i pose og sekk, koste hva det koste vil. En vaskeekte Tårnfrid. For med et stigende antall mammamoralister med forklær og NM-gull i cupcakes kan man miste selvtillitten av det meste og det minste. Det skal være økologisk, håndlaget, hjemmelaget, selvtova, selvlaget, hjemmesnekra eller i det minste kortreist for å telle, og har du ikke båret barnet ditt på en mystisk afrikansk måte mens du ammet på Rema 1000, samtidig som du strikka noen nye bleierbukser på oppskrift fra Nøstebarn – ja da kan du knapt kalle deg selv for mor. TVen er kasta ut og inn i stua har det kommet en vegg-til-vegg-yogamatte hvor barselgruppa møtes en gang i uka. Øvrige kvelder bruker familien den til felles kveldsyoga før alle kryper til køys og samsover i skjønn forening. Hvis ikke mor er av det mer interiørfanatisktiske slaget og velger blonder fremfor bomull. Da strykes det bodyer og tellekantbrettes håndklær mens det nippes til en grønn, karbohydratfri smoothie.

Jada, jeg er klar over at jeg er minst like, om ikke mer, dømmende enn de jeg beskriver, men noen ganger føles det som om jeg møter superduperperfekte mammaer hvor enn jeg snur meg. De som elsker hvert sekund med sin lille, syns det er helt greit å ha poden hengende på knærne mens de tisser og som fikk morsfølelse det øyeblikket graviditetstesten lyste positivt mot dem. Jeg syns det er helt knall å være mamma jeg, det er ikke det. Jeg elsker det lille mennesket, men det var først da jeg ble ferdig med å amme og vel så det at jeg syns det ble stas å kose og klemme på han. Først da kom nærhetsbehovet mitt, og først nå er jeg skikkelig hodestups forelska. Jeg sleit lenge med å knytte meg til han. Jeg syns ikke det var helt fantastisk i det hele tatt faktisk! Nei, jeg syns det var skummelt, vanskelig og litt ensomt. Jeg følte ikke det tenkte jeg burde føle og jeg var helt overbevist om at han bare skulle bo hos oss en liten stund. Akkurat som om vi bare lånte han.

Men nå vet jeg bedre. Lillemann skal ingen steder før om mange år. Han skal en sving innom barnehagen hver dag, henge på en skole, ett hjørne eller en eller annen form for trening. Han skal si meg i mot, protestere og diskutere. Han skal syns det er dritflaut å bli sett levende sammen med meg og med «The Secret Family Handshake» Ingeniøren og jeg planlegger å øve inn, og vise alle vennene hans, så skjønner jeg jo at han har all mulig rett til å bli litt flau når den tid kommer. Jeg planlegger å ha badebilde a la Lano i lokalavisa ved hver bursdag frem til fylte 18, men som den surrete moren jeg er, så glemte jeg det i fjor… Faktisk har vi slått fra oss å overbevise han om at vi kommer fra Stord og lære han en sykt fet TøyseStordaDialekt, så om du spør meg, så er vi rett og slett ganske greie foreldre.

So what om så og si alle andre prinsipper og teorier om barneoppdragelse og kosthold har gått fløyten; vi har et barn som prøver å gjøre seg forstått med armer og bein og en levende mimikk der ordene blir for få og ordforrådet litt vel snevert. Vi fortsetter å prøve, og vi kommer til å fortsette å feile, men når det går veien og ting fungerer – ja da blir man så sjukt stolt! Så selv om mammahjertet syns det er litt tøft, så er det aller mest dritstolt om dagen. For ikke bare lever Lillemann sitt eget liv, og åpenbart elsker det, men jeg har klart å komme meg på jobb og glemme den lille, store kjærligheten min i flere minutter av gangen. En liten seier for mennesket – en enorm seier for oss! Barnehagelivet er ikke så værst likevel…

image

Leser pappas bok i mammas kjole... Min lille stjerne!!!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s