Hverdagsvanilje

Jeg har angst for å gå glipp av noe, og aller mest mitt eget liv. Jeg syns det er helt hjerterått å tenke på at livet består av rutinepregede hverdager og lange, uendelige køer på veien, i butikken og i kantina. Vi venter på trikk og tog og buss, på røde hunder, influensa og omgangssyke. Vi venter på påske, pinse, sommer og jul; avbrekk og pauser fra den evige rundgangen som kalles livet. Men burde jeg ikke egentlig slutte å vente, og heller leve? Og hvordan i all verden kan man gjøre det?

Jeg er et sånt menneske som kan begynne å gråte i dusjen hvis klokka er litt for lite og været litt for kaldt. Jeg mener av hele mitt hjerte at man burde få fri på regn- og blåsbortdager så man kan bake boller, tenne stearinlys og se på været. Dessverre er det få bedrifter med et lønnsomhetsfokus som deler denne tanken, men jeg dersom jeg møter en sjef som gjør det, så vil jeg gjerne jobbe med vedkommende!

I helgene skynder jeg meg for å kose meg. Jeg forter meg å hente avisa så ikke Bikkja skal rekke å våkne og tenke at det er en god ide å trekke Ingeniøren ut på luftetur. Jeg har så kosefokus at jeg strengt tatt glemmer å finne på morsomme ting for Lillemann. Og når uka kommer er jeg så målrettet mot neste helg at uka forsvinner i innkjøp, husvask, planlegging, pakking og eventuelt harde forhandlinger med Ingeniøren om hva vi egentlig skal bruke de to dyrebare fridagene på. Han har 1000 forslag som involverer han selv og Bikkja, jeg vil være en treenighet osende av lykke og harmoni. Vi blir altså sjelden helt enige…

Men hva gjør jeg da, nå som hverdagen har innhentet oss og det ikke er noen vei tilbake for Barnehagegutten og foreldrene hans? Hvordan skaper jeg harmoni, hygge og fine øyeblikk i en hektisk morgen bestående av matpakker, rene klær og flekkete klær, bikkje mellom beina og stuptrøtt unge? Den som kan komme med en oppskrift som inneholder både fulltidsjobb og fulltidsbarnehage og fulltidsmamma skal jeg øyeblikkelig oppheve til et høyere nivå og nominere til årets fredspris; for det vil ikke bare gjøre noe med familiedynamikken – jeg tror faktisk det vil skape en mer harmonisk verden. Med mer harmoniske barn og mer harmoniske foreldre.

Så for å starte et sted lot jeg kosen komme inn i ukedagene i dag. Lillemann fikk se på tegnefilm i skinnet fra tente stearinlys mens duften av nytrukket kaffe bredte seg på kjøkkenet. Man kan ha god tid om morgen hvis man virkelig vil, og selv om jeg var trøtt som en sokk og den ene hormonhetetokten tok over for den andre på rad og rekke, så nøt jeg faktisk øyeblikket. Så kanskje jeg ikke går glipp av livet allikevel, om jeg tar meg tid til å nyte de bittesmå pausene og de korte øyeblikkene der ting fungerer. Og så hjelper det selvsagt at alt er pakket og klart kvelden før… Det er vertfall en vane jeg skal fortsette med!

 

Morgenstund kan ha litt gull i munn...

Morgenstund kan ha litt gull i munn…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s