På kanten av stupet

Jeg har høydeskrekk. Ikke sånn at jeg syns det kiler litt ekstra i magen når jeg står i ei gardintrapp eller ser utfor en bratt fjellskrent, nei det er mer sånn at jeg klamrer meg til steiner og hulker når redselen tar meg skikkelig. Ikke helt ulikt Tommy Steine med andre ord. I går var jeg på Galdhøpiggen. Helt øverst på den. Øverst i Norge kan man faktisk si. I går kjempet jeg relativt hardt med meg selv.

For meg er det ikke et tema å snu. Jeg gir meg ikke når jeg først har begynt. Jeg lar ikke dårlig sikt grunnet sprettende tårer stoppe meg. Jeg skal opp – og så skal jeg ned igjen. Helst litt fort.

Å gå i en fritluftskø opp ei fjellside i mange timer er nok ikke det vi først og fremst tenker på når vi ser for oss å bestige et fjell i Jotunheimen, men det er virkeligheten. Så mens snøen lava ned og vinden piska lett i kinna krabba vi oss opp mot toppen i noe som virket som en endeløs kø. Nesten 600 mennesker skulle bestige toppen denne snøfylte augustdagen og vi var ikke først for å si det sånn! Busssturen fra Lillestrøm fredag ettermiddag strakk seg til kl 01.00 og bussjåførens ni pålagte hviletimer førte til en noe sen avgang. Ikke meg i mot. Føtter ble teipa, sekker pakka og matpakker smurt. Angsten steg jo nærmere vi kom avgang, og ved ankomst Juvasshytta var det om å gjøre å hoppe bak en bil så fort som mulig og starte ekspedisjonen med å kvitte seg med all form for frokost og næring. God oppladning.

image

Klar med tau, sånn midt på treet klar...

Å gå i fjellet er helt storveis! Jeg syns det er godt å bevege seg, trekke inn frisk fjelluft og kjenne at utsyr og kropp spiller på lag og fungerer optimalt. Jeg blir ikke stressa av bresprekker eller litt optimistisk tempo, jeg syns kanskje det er litt tungt, men ikke avskrekkende å gå i bratte bakker. Jeg tror alltid at høydeskrekken min er betydelig overdrevet av meg selv, og jeg tar sats og begynner på tredje etappe opp til Piggen. Og der, midt i køen, mellom alle mannens kolleger, kommer den – angsten. Den slår meg i bakken og suger all styrke og energi ut av meg. Jeg mister evnen til å stå og jeg ser ingen løsning. Jeg ser forsåvidt ikke noe annet heller, for jeg er midlertidig blindet av tårer og tåka er så tjukk at fjellveggen går bare rett ut i ingenting. Jeg aner ikke hva som er rundt meg, det er umulig å orientere seg. Jeg ser ikke toppen og heller ikke bunn. Jeg føler meg alene og fortapt blant alle menneskene, og jeg klarer ikke slutte å hulke. Ingeniøren veileder og trøster, skryter og stryker, og etter en uant mengde stopp kommer vi opp på toppen.

image

På toppen, fortsatt ganske skeptisk til hele prosjektet...

Utsikten er pakket inn i bomull og platået der oppe er strengt tatt alt for lite for alle som har gått opp. Jeg gremmes og griner litt til, for jeg vet at jeg må ned igjen. Ned på hardpakka og såpeglatte, snøkledde stier. Mellom bikkjer og unger i ekstremt ulent terreng. Men etter en storveis servering av spekemat, øl og akevitt er pågangsmotet innhentet og det enest jeg vil er å komme ned igjen. Og ganske lenge går det helt greit. Jeg går på og finner fotfeste. Jeg har min kjære tett inntil og jeg føler jeg har kontroll. Og så ser jeg utover. I ingenting. I steinrøys og tåkehav. Og jeg vil bare legge meg ned og bli der oppe for alltid. Det føles fullstendig umulig å nå målet. Jeg vil ikke noe annet enn å komme meg ned, jeg bare aner ikke hvordan.

Heldigvis hadde jeg tatt på meg regnbukse og kan ake meg nedover noen av de lengste snøpartiene. På toppen av en bakke mister jeg fullstendig kontroll når en liten gutt ved siden av meg sier «det er lov å være redd, jeg var like redd på vei opp». Jeg nekter å hekte fast sela til støttetauet langs stien og glefser til Ingeniøren at «Jeg vil bare ned!» Og så aker jeg, med øya igjen, hulkende, livredd og dødsflau, rett inn i de ventende turkameratene mine. Og mens jeg sitter der i en slags fosterstilling, ristende av gråt og med ansiktet godt gjemt i vottene mine, flau på grensa til det flaueste jeg noen gang har vært, så dukker det opp to enorme, gjennomtova strikkavotter og verdens mest avslappende dialekt. En brefører som veit at det på ingen måte er rasjonelt, men helt reelt å være så redd. En mann med flere timer i fjellet og på breer enn jeg har brukt på noe som helst. En som vet at vi kommer oss ned, bare han tar ansvar og forteller meg at det er mulig. Og vi går, med små, trygge steg ned hele fjellsida. Vi tar breen på et blunk og en time fra vi gikk fra toppen er vi ved enden av breen og jeg kan puste letta ut. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så litta til tross for mine 35 år, men i helgen måtte fireåringen i meg følges ned i sikkerhet med sin lille hånd i en stor ullvottkledd kjentmannshånd.

Så nå sitter jeg her med en blanding av stolthet og flauhet jeg ikke kan huske å ha opplevd siden jeg gråt meg over Besseggen i åttende klasse. Det er noe utrolig pinlig ved å skli hulkende inn i en gjeng med din manns kolleger. Det er noe svært lite tøfft ved å måtte leie en fremmed mann i en halvtime, mens du tørker snørr med den ledige hånda. Det er et utrolig nederlag å måtte innrømme overfor seg selv at høydeskrekken er mye verre enn man strengt tatt har innbildt seg de siste åra. Men – jeg kom opp! Og jeg kom ned. Jeg ga meg ikke, som så mange andre gjorde på veien opp. Jeg gikk gjennom angsten og tårene, jeg tøffa meg og jeg vant! Jeg tok ansvar og viste kroppen hvem som er sjefen – og premien er en litt stiv og støl kropp i dag. En kropp som sov ekstremt godt i natt og som lengter etter å holde Lillemann tett inntil seg og love han en ting; han kommer aldri til å stå på Norges tak med mammaen sin. Der har jeg vært og det er jeg ferdig med.

Så kort oppsummert, Norges høyeste fjell – check!

image

Vært der, sett det - gjør det ALDRI igjen!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s