TuppaTuppaHønaMi

Fuck it – i dag lot jeg stolthet være stolthet og krabbet opp på loftet og dro ned ei gravidekjole. Magen buler, det er ubehagelig å sitte, ligge og gå. Det nøkker og strekker, jeg føler meg tung og keitete. Jeg ser ut som jeg fire måneder på vei; sannheten er at jeg bare bærer på det som  forhåpentligvis er et dusin egg eller mer. Vi nærmer oss de dagene som veier tyngst og tynger mest.

I morgen er det scanning for å se hvor mange og hvor store eggsekkene mine er. Sist fikk vi seks modne egg. Gangen før der henta de ut 14. Jeg vil ha mange, fine, modne egg. Jeg ønsker meg en lovnad om at de skal smertelindre meg så godt at jeg ikke opplever egguthentingen som den rene tortur en gang til. At jeg slipper å føle at noen kjører lange sverd opp i det aller helligste. Jeg gruer meg allerede, enda jeg ikke en gang vet om det blir noe av. Etter en lang uke med en blanding av snørr i strie strømmer og pottetette neseganger er jeg livredd for at jeg ikke har fått i meg nok av virkestoffene i nesesprayen. Da må vi begynne på nytt. Det vet jeg ikke om jeg orker.

For selv om jeg trodde jeg skulle tenke at dette ikke er så viktig for meg, siden jeg allerede har et barn, så vet jeg nå at sannheten er en annen. Når jeg venter på at eggene skal modnes, så er det ikke bare det jeg venter på. Nei, jeg venter på det som kan bli mitt barn. Jeg venter på en lillesøster eller lillebror. En myk, varm kropp som hviler med hele sin tyngde på mammas bryst etter et varmt bad. En liten hånd som griper etter en stor finger og ikke slipper taket før søvnen og drømmene har tatt over. Og når det ligger et lite embryo i kjøleskapet på Rikshospitalet og venter på å få komme inn og begynne livet, så er det ikke lenger en liten celleklump jeg ser for meg. Det er det som kan bli et nytt lite barn. Vårt nye, lille barn. Jeg vet hva det bittelille håpet kan bli, for jeg har et sånt lite håp som løper sprell levende rundt i stua mi hver eneste dag og som snakker med mammaen sin i en trekloss i barnehagen der han strener rundt på jakt etter nye oppdagelser.

Jeg håper så inderlig at vi slipper flere runder med sprøyter og hormoner. At jeg slipper å gå i gravidekjolen min fordi jeg har tidenes eggløsning. At jeg ikke trenger å si til sjefen min at jeg ikke kan delta på neste ukes møte fordi jeg dessverre må lage barn på dagtid og ikke på fritida som alle andre. At vi kommer i mål denne gangen og kan begynne å glede oss til å ønske et nytt familiemedlem velkommen til Rekkehusgrenda. Jeg vet jo at du er der ute – jeg håper du finner veien frem…

 

BilturSprøyte

BilturSprøyte

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s