Det nye livet

Kan man forberede seg på store endringer i livet? Store sorger? Skumle farer? Kan man noen gang være klar for en livsendrende beskjed? Beskjeden om at man er alvorlig syk? Beskjeden om at man aldri kan lage barn på egenhånd? Og hvordan møter man det friske livet når man blir erklært sykdomsfri. Blir sluppet ut i den store verden alene?

I Norge har vi et ettervern på kreftpasienter som i mange tilfeller er vesentlig lenger enn i andre land. For mange betyr dette at man har en kontakt og et støtteapparat på sykehuset i ti år, kanskje mer. En fantastisk trygghet. Ett sikkerhetsnett som gjør hverdagen mindre utrygg og fremtiden mer forutsigbar. Men med sikkerheten følger også en stadig påminnelse om det skumle for hele familien og de rundt. Kreften forblir en del av en hverdag og en virkelighet, til og med for de som ikke var der da sykdommen kom snikende. Hos oss er den på vei til å forlate huset. Jeg vet ikke om det gledes eller grues. Det ukjente er alltid litt skummelt.

Jeg slapp å se min beste venn, største styrke og fineste kjæreste bli syk. Jeg slapp å være tilstede da han ble det en gang til. Jeg slapp å stå ved hans side gjennom operasjoner, cellegift, stråling og spredning. Jeg har fått en kjæreste som er trygg på seg selv, sin egen styrke og sine egne følelser. En mann som har tenkt gjennom ting, akseptert sin skjebne, lært å leve med helsevesenet. En ektemann med ett livssyn jeg ikke slutter å beundre, en evig optimisme, et beundringsverdig pågangsmot. Jeg har fått alt det gode, men jeg har også fått kjenne på spøkelset. Da noe med blodet ikke var helt som det skulle. Da det ble en ny MR og nye og flere prøver. Da Ingeniøren visste at det ikke var noe galt, men legene allikevel ville sjekke en gang til. Er vi klare for å gi slipp på de årlige kontrollene? Blir man noen gang forberedt på å ta et endelig farvel til kreften?

Vi mennesker fungerer på et besynderlig vis. Vi lar sykdom og glede gå hånd i hånd. Vi takler det vi må takle, finner styrke når det trengs. Jeg vet dette, for jeg har måttet finne det selv. Når du er på ditt aller mest sårbare dukker det opp en liten kjempe som tar opp kampen mot destruktive tanker og alt det vonde. Allikevel kan det være vel så skummelt å gi slipp på det som har vært vondt og vanskelig. Akseptere at det er over. Hos oss blir vi aldri helt ferdig, for livet til Ingeniøren vil fortsatt bli preget av jevnlig tilskudd av testosteron, og Lillemann vil alltid være et lite mirakel, men kanskje er det godt. Den lille, tynne livlinjen med jevnlige legebesøk. For etter ti år med kontroller så virker det nesten uforsvarlig at de bare skal gi slipp. At de ikke skal passe på lenger.

Jeg vet ikke hva Ingeniøren tenker om dette, men jeg tipper han tar det med like knusende ro som ellers. Selv om jeg merker at han er litt mer spent og opptatt av å ha kontroll på når timen hans er enn vanlig. Snart er han ikke lenger frisk kreftpasient under oppfølging, han er bare frisk. Han har vært gjennom mer enn de fleste, og kommet ut av det med hodet hevet høyere enn himmelen. Han er den tøffeste jeg vet om, den beste partner man kan ha. Han står ved min side og hjelper meg til å takle livet.

Jeg ønsker den kreftfrie hverdagen velkommen med et bittersøtt snev av skrekk. Jeg vet at du vil takle det best av oss alle og være vår forsikring om at alt er bra. Din kamp tilbake er faktisk snart over – jeg er så uendelig stolt av deg og det vi har skapt sammen på tross av og på grunn av alt. Takk for at du er så modig!

 

Latter

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s