Høsthelg i Båtlivets Tegn

Det er søndag. Ute regner det og hadde det ikke vært så mørkt ute så hadde man trodd det var en søndag i juli. En varm og regntung kveld. Inne brenner vi stearinlys og nyter stillheten før neste ukes storm.

Forrige helg ble en fiasko sett med mine helgekjære øyne. Jeg vil jo helst at vi gjør alt sammen, samtidig, hele helgen. Jeg vil at vi skal skape gode familieminner, ta vare på alle øyeblikk og muligheter, kose oss glugg tre dager til ende. For en uke siden rant øyeblikkene ut med snørra fra tre neser og min feber i kombinasjon med hormoninntak lenket meg mer eller mindre til hyttesofakroken. Hyggelig det altså, men jeg ville plukke blåbær med Lillemann og oppleve høstfjellet med mine kjære. Vel, det kunne jeg bare glemme.

Så med en svært standhaftig luftveisinnfeksjon og enorme mengder Kleenex i veska har jeg hosta meg gjennom den ene dritkoselige tingen etter den andre, og jeg har virkelig kost meg masse! Vi har tatt buss til hovedstaden, kjørt t-bane, sett på Båter i Sjøen på avstand og spist lunsj i finværet og varmen. Mor har skjemt seg selv bort med hårklipp og nye klær. Og dagen ble avsluttet med å sette den siste sprøyta, eggløsningssprøyta, etter en lørdagsmiddage bestående av stort sett rødt, blodig kjøtt. Bare sånn i tilfelle det er lenge til neste gang…

I dag har vært en drømmedag for Lillemann! En hel dag på en stor gresslette sammen med mormor og bestefar, fetter og kusine og, ikke minst; ELIAS! Redningsselskapet arrangerte sin årlige Familiedag og vi var selvsagt med for å se og bli sett. Og mellom pølser og is, hoppeslott og Elias-kjøring ble det viktigste regnskapet oppsummert; etter denne sommeren kan 15 mennesker takke de frivillige, de ansatte og de som utrettelig samler inn penger, år etter år, for livet. De som donnerer store summer til nye båter, utvikling og forskning. De som strikker og hekler, baker og koker kaffe. Alle tombolatromler som snurrer og alle bingokort som fylles ut. 15 mennesker kan gå en høst i møte med vissheten om at noen der ute setter sitt eget liv på pause for å være der for oss andre, hver dag. Over hele landet går sterke og flotte kvinner og menn på et nytt skift, flere uker borte fra sine kjære. På vakt hver time gjennom hele døgnet, for at du og jeg skal kunne nyte verdens lengste kystlinje med litt større trygghet.

Jeg kan ikke få sagt nok ganger hvor viktig det er å bruke vest, og ikke minst lære sine barn sjøvett med fokus på sikkerhet. Jeg har vært i båt i hele mitt liv og vet av erfaring hvor fort man kan gå fra himmel til helvete en solskinnsdag i indre Oslofjord – selv med bøttevis av erfaring og kunnskap ombord. Vann alene er ikke farlig, det er mangel på ferdigheter og overdreven tro på egen fortreffelighet som tar liv. Å ta på seg vest er den enkleste måten å redde liv på til sjøs. Like lett som å ta på seg sikkerhetssele.

For vi ønsker oss et sikkerhetsnett i livet, jeg vet vertfall at jeg gjør det. Jeg skulle ønske jeg kunne vite at jeg alltid landet kattemykt på begge beina når innsatsen blir høy og hjertet ligger utenpå kroppen. I disse dager er jeg på konstant leting etter den linen som skal holde meg fast og sørge for at jeg ikke faller for langt ned om vi ikke kommer i mål denne gangen heller. For nå er siste spray tatt, siste sprøyte satt. Det er ikke mer jeg kan gjøre eller påvirke. Jeg må bare satse på at det går veien. At en beinhard forkjølelsesrunde ikke har ødelagt alle mulighetene våre. At det ligger et lite egg der inne som kan bli med på Redningsselskapets familiesøndag neste år, som mormors nyeste stolthet og vår lille families Lillebror eller Lillesøster.  En ny kusine eller fetter til søskenbarnflokken. Et nytt lite mirakel.

Jeg er trøtt som ei strømpe, stressa og nervøs. Jeg har slitt med å holde meg våken i hele dag og klarer ikke helt å følge med i samtaler. Nå skal jeg snart krype inntil Ingeniøren og finne tryggheten og roen hans. Låne litt av hans styrke, for nå trenger jeg den virkelig. Noen tunge dager og en lang ventetid står forran oss. Jeg sitter litt ved siden av meg selv og ser at jeg beveger meg oppover oppløpssida. Denne gangen håper jeg det holder helt inn til mål.

 

En stolt mormor og en kanskje enda stoltere Lillemann!

En stolt mormor og en kanskje enda stoltere Lillemann!

Advertisements

3 thoughts on “Høsthelg i Båtlivets Tegn

  1. Ønsker deg lykke til i søskenforsøket. Vi fikk satt inn til vårt søskenforsøk på fredag, og bare de som har prøvd det vet hva dette vil si de neste to ukene. Krysser fingrene for oss begge. 🙂

  2. Du skriver så fint! Ønsker deg masse lykke til i den kommende tiden. Takk for at du deler. Klem fra ei jordmor 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s