Konebil

Bilen er solgt! Min elskede Saab… Ikke den enkleste å få deler til, ikke den mest lettsolgte bilen, men den aller beste bilen jeg noen gang har kjørt – og den eneste jeg noen gang har eid litt av. Det er bilen vi satt i og ringte familien for å fortelle at Lillemann var på vei. Bilen vi brukte da vi henta Bikkja og tok med ei livredd, litta klump hjem. Bilen vi kjørte til vårt livs viktigste maraton, og bilen vi tok med oss premien vår hjem i. Min bil, vår bil, men konebil?

For hva faen er en konebil? Hvem i all verden kom på at den rævva, lille drittbilen familien har kjøpt for en slikk og ingenting skal omtales som konebilen? Hvorfor i helvete er det sånn at far skal ratte rundt med en stor, nesten ny bil, mens mor får noe kun tenåringer misunner henne? Er ikke sikkerheten til mor så viktig den da? Og hvem er det som stort sett kjører barna til og fra barnehager, skole, treninger, venninnebesøk og skoleteater? Jeg skal ikke si at det alltid er sånn, men i vår verden er det stort sett jeg som har med meg Lillemann om ikke hele familien er med. Og hvorfor skal vi frakte det kjæreste vi har, og moren hans, i en langt mindre trafikksikker bil enn den vi frakter far i huset rundt med?

Jeg misliker ordet konebil så sterkt at jeg får en vond smak i munnen. Ordet konebil representerer alt jeg føler henger ved fra en svunnen tid da far var på arbeid og mor stelte hjemme. Det symboliserer mannens viktighet over konas. Far bringer mest penger inn i husholdningen, blir han borte rakner alt. Når mine bekjente legger ut de gamle vraka sine til 15.000,- under overskriften «Super Konebil» så klikker det for meg! For hvilken kone vil virkelig ha den grønne rusthaugen av et vrak? Jeg er ei kone, og jeg vil vertfall ikke avspises med no gammal drit mannen min ikke vil bli sett død i en gang!

En perfekt konebil har elektriske, programmerbare seter så jeg slipper å styre med den bedritne tilpassinga hver gang jeg skal ut å kjøre. Bagasjerommet er stort, men ikke for høyt og på ingen måte med noen kanter som gjør det kronglete å få ut vogner eller andre pakkenellikker man har dratt med seg ut eller inn. Den må ikke være gubbegrå, den må ha varme i rompa og den må bråke sånn akkurat passe. Den må ha Xenonlys til høstmørket, antiskrens for vinterglatta og jeg gidder ikke bruke en kalori på å gire, så automatgir er påkrevet.

Jeg driter vel i om jeg kjører kortere turer hver gang jeg setter meg bak rattet enn Ingeniøren. Jeg nekter å sitte vondt, fryse eller være livredd når jeg kjører ungen min til barnehagen. Jeg vil synes og se, ha oversikt og føle meg trygg. Og jeg vil gjerne kjenne meg litt kul når jeg setter meg inn i bilen, selv om jeg har skinkeost i håret og snørr på buksa etter tre og ett halvt minutt sammen med sønnen min på vei hjem til middag. Jeg innser at kravspekket og budsjettet vil gjøre det siste punktet noe uoppnåelig, men når familien skal ha ny bil så skal den passe til alle, og jeg skal også høres. Jeg vil ikke avspises med at jeg ikke har peiling bare for at jeg ikke tilbringer størstedelen av fritida mi på finn.no, og jeg vil for Guds skyld ikke ha noe som kan forveksles med en konebil!

Og til dere som skal selge det grusomme vraket deres; kall en spade for en spade! «Jeg selger vraket mitt, noen som er keen?»

 

Saab

 

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s