Flink pike – sliten kropp

Jada, jeg innrømmer det; jeg er stadig vekk ganske sliten. Jeg er redd for å ikke bli likt, ikke være flink nok, ikke strekke til. Jeg syns det er litt trøblete at jeg alltid leverer barnet mitt først i barnehagen. At han aldri har figurformede, økologiske, pizzasnurrer pyntet med små reddikkroser i matpakken. Jeg er ca 100 år eldre en «Generasjon Prestasjon», men jeg er midt i kvinnefella!

Kvinner har 70% høyere sykefravær enn menn. I alle aldre, alle sosiale lag, alle samfunnsnivåer. Og menn med suksess kan med lett hjerte fortelle oss kvinner at vi bare må ta det litt mer med ro! Drite i om huset er rotete når venninnene kommer innom, blåse i hva andre syns om oss, hoppe bukk over kravet til perfekthet som vi har pålagt oss selv. Skaff deg en hobby, prioriter det du syns er gøy, dropp det som stjeler motivasjonen din. Takk skal dere ha; dere har akkurat presentert oppskriften på hvordan jeg skal bli enda mer sliten! Er disse flinke, morsomme gutta klar over at min mann kan ta dette på fullt alvor, og da får jeg bare dobbelt så mye å gjøre hjemme!

For hvem faen skal ta klesvaska, huske på å smøre matpakke, tørke støv en gang i blant, fjerne hybelelefantene og skrive handleliste hvis vi bare skal gjøre det som er morsomt? Tror de virkelig at kjærstene deres får lavere hvilepuls av at de snakker lett nedsettende til dem om at de må ta det litt mer med ro? At Superlærer Håvard Tjora poengterer overfor sin kjære hvor uviktig andres tanker og meninger er, hjelper da ikke henne en dritt når ingen har strøket ei skjorte på åtte måneder? Og hvem skal hun sende takkekort til når han velger å ta en prat med henne når han merker at hennes sterssnivå går utover han selv? Tror han virkelig at ukesmenyen blir en inspirert nytelse av den samtalen?

Nå skal jeg på ingen måte henge ut Håvard Tjora. Jeg er helt sikker på at hans uttalelser i A-Magasinet på fredag var både velmente og lett feilsiterte. Jeg skulle gjerne hatt en hobby, sunget i kor eller lært italiensk. men i stedet baker jeg knekkebrød, bretter hauger av klær og etterstreber å handle en gang i uka. Jeg føler jeg alltid bare bør jobbe bittelitt til, stå opp fem i morgen for å klare å jogge meg en tur. Jeg burde sikkert ha begynt å strikke, besøkt besteforeldrene mine, ringt ei venninne eller tre. Jeg burde ha kasta de siste, visne høstblomstene ute. Jeg burde vaska kjøkkenet ordentlig en dag, gått ned noen kilo og lært meg kunsten å nyte sandkassetid med Lillemann.

Hvorfor tenker jeg sånn? Hvorfor forsøker jeg å presse meg selv til å takle enda litt mer, orke en runde til, hoppe høyere, løpe raskere?

Er det fordi jeg er kvinne? Flink pike? Er jeg dum? Er det noe jeg ikke har skjønt? Hvor er tryggheten jeg skulle få automatisk da jeg ble mor? Hvor er selvtilliten min? Hvorfor klarer jeg ikke følge alle de gode rådene?

Vel, jeg har ikke svaret, men en ting er sikkert. Jeg trenger ikke flere råd. Jeg trenger at ting blir gjort av seg selv! Jeg trenger at noen bare vasker, rydder, skriver handleliste og får ting unna. Jeg trenger at noen andre tenker på alle de små tingene som gjør at jeg ikke får sove! Jeg trenger faktisk ei kone!!!

Og forresten så har jeg ikke noe lyst til å gå på det italienskkurset, jeg bare tenker at jeg hadde kledd det litt…

Multitasking

Advertisements

4 thoughts on “Flink pike – sliten kropp

  1. Godt sagt. 🙂 For hvem drar til byen for å handle jakke til sønnen eller bursdagspressang når han skal i barnebursdag eller henger opp vått barnehagetøy hvis vi ikke gjør det? I fortvilelse sa jeg en gang til gemalen at jeg skulle ønske at han tok mer ansvar i hverdagen. Fikk til svar «det kan jeg vel. Men du må si hva jeg skal ta ansvar for. Og du må bare minne meg på det mange mange ganger». Rest my case!

  2. Helt enig med deg Janne, jeg har også flink pike syndromet og går rundt med halvdårlig samvittighet hele tiden. For alt blir bare godt nok- ingenting blir perfekt!
    Det er ikke mange gangene jeg setter meg ned og tenker, dette kunne ikke blitt bedre, her kunne jeg faktisk ikke gjort mer.. For jeg rekker bare å gjøre det jeg må gjøre..

    Men når sant skal sies er det UTROLIG deilig de gangene jeg kan dra på fotballtrening og bare være Gina.. 🙂 Da spiller det ingen rolle hvor sliten jeg er på forhånd, for denne lille adspredelsen hvor jeg treffer andre jenter og får svettet ut litt aggresjon gir meg energi. Masse energi. Blir fysisk utslitt, men herregud så godt hodet mitt har av det!

    Jeg måtte bare si til meg selv at alt av hobbyer får vente i tre år. For jeg gikk rundt og var konstant lei fordi jeg aldri fikk gjort noe JEG syntes var morsomt. Tenkte på livet slik det hadde vært i den bekymringsløse egoistiske tilværelsen 🙂
    Men det skjer noe magisk når de små runder tre år. Helt magisk er det! Så nå vet jeg at om et år når minstemann er tre kan livet del 36 starte for Gina. Da skal det selvrealiseres hvertfall en gang i blant..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s