Ett minutt for sent

I går kjørte vi gjennom Trysils mørke skoger på vei hjem. I regnet. Trærne speilet seg i den glinsende veibanen og det var like mørkt som i middelalderen. Vetter og troll formet seg på netthinnen og veien hjem føltes ulidelig lang. Høsten kan være skummel på norske veier – på mange måter.

For ut av det sorte, møtte vi en lysfontene. Nødlys, sykebiler, politi, det kom brannbil og redningsbil. Det løp mennesker i ring, noen med et mål, andre uten mening. Bilen foran oss var den siste som snek seg forbi før alt stoppet opp. Vi hadde orkesterplass til mitt største mareritt. Vi kom bare minutter for sent til min store skrekk.

Noen ganger reddes man av de små ting. I går ble vi redda fra å være midt i en stor kræsj, eller en av de første på et ulykkessted, av oppvaskmaskina. Av Lillemanns noe langtrukne kveldsmatspising. Av at regnet satte ned gjennomsnittsfarten. Jeg satt med dunkende puls og så på redningsmannskapets iherdige arbeid. Små, reflekslysende mennesker som løp frem og tilbake, henta utstyr, skjulte de skadde. Jeg satt med barnet mitt bak meg og klarte så vidt å puste. Hver gang jeg kjører bil ser jeg for meg en kræsj. Tenker jeg på at en bitteliten feil fra meg kan føre til at barnet mitt ikke lenger lever. At jeg kan volde et annet menneskes død.

Hele veien hjem tenkte jeg på de som satt på legevakta, på akuttmottaket. De som ikke visste hva som hadde skjedd med alle. De som ikke fikk ringt hjem og sagt at de kom litt sent. JEg følte meg kald. Vi var helt stille. For i hverdagens mas etter å rekke frem i tide glemmer vi at det viktigste er å komme frem i live.

Jeg vil ikke miste noen. Jeg vil ikke være med på at noen andre mister noen heller. Så i dag skal jeg kjøre en reflekskampanje hjemme. Vi må begynne med oss selv og der vi er mest sårbare. Utstyre alle jakker med den livsreddende brikken. Og jeg vil ikke bare bli sett selv, jeg vil gjerne se deg også. En liten handling, men en stor effekt. La oss ikke la høstmørket sluke oss på vei hjem. Til det er livet for fint…

 

Husk bilbelte

 

Advertisements

2 thoughts on “Ett minutt for sent

  1. Å, nei… Så grusomt! Det må ha vært en forferdelig opplevelse, både for dere og for familie og nære av de involverte.

    Den største skrekken er å komme først til ulykkesstedet. Jeg skal så definitivt ta på meg refleksen fremover. Og bruke bilbelte.
    Takk for påminner, og jeg håper du ikke sitte igjen med alt for vonde minner fra dette.

    • Det gikk heldigvis veldig bra med alle involverte, selv om det på ingen måte så sånn ut der vi stod i godt og vel en time og venta på å få passere. Er utrolig rystende og ubehagelig å komme så tett inntil det skjøre og tilfeldige!

      Vi kom oss trygt hjem, om enn litt senere enn tenkt. Men litt lavere fart og litt mer å tenke på fikk vi med oss på veien vertfall!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s